Når legen er under etterforsking

«Hei, dette er politibetjent Marit Willumsen i Oslo politidistrikt. Du er mistenkt i straffesak som omhandler uforsvarlig helsehjelp i tidsrommet 31. oktober 2023 til 3. november 2023 og vi ønsker å kalle deg inn til avhør så raskt som mulig.» Dersom dette skulle skje deg, bør du ringe oss på telefon 23 10 90 00. Du har trolig rett til å ha med deg advokat, og da kan vi være med deg i avhøret.

Hvert år får Legeforeningens Avdel­ing for Jus og Arbeidsliv inn saker hvor leger er under etter­forsking av politiet. For de fleste leger er det sjokkartet å bli mistenkt i en straffesak. Leger har en krevende og ansvarsfull tilværelse fra før, og en straffesak som kommer på toppen blir fort for mye for enkelte. Ikke sjelden blir legen sykmeldt i en slik situasjon. En pågående etterforsking kan også ha alvorlige konsekvenser for legens karriere og omdømme. Noen ganger kan legen i tillegg bli suspendert fra arbeidet i påvente av etterforskingen. Selv om utfallet av etterforskingen er at saken henlegges, kan ryktet og tilliten til legen være skadet. I tillegg til de eventuelle arbeidsrettslige konsekvens­- ene, kan det også komme en tilsynssak i kjølvannet av straffesaken.

Det er derfor en viktig del av Legeforeningens juridiske tilbud til medlemmene å bistå leger som er under etterforsking, når saken har forbindelse med utøvelse av legeyrket. Vår erfaring er at leger kan bli anmeldt av pasienter og pårørende for en rekke forhold, herunder påstander om uforsvarlig helsehjelp, manglende journalføring, men også misbruk av overmaktsforhold, seksuell handling uten samtykke og annet. I denne artikkelen skal vi ­dykke litt ned i hvordan en etterforsking gjennomføres og hvordan en slik sak påvirker deg som lege.

Når etterforsking iverksettes

Etterforsking besluttes, ledes og avsluttes (1) av påtalemyndigheten (2). Påtalemyndigheten er rent formelt en annen statlig etat enn politiet, men disse to samarbeider tett. Etterforsking utføres av politiet (3). I praksis vil etterforsking som oftest bli iverksatt på grunnlag av en anmeldelse (4). Men ikke alle anmeld­elser fører til etterforsking. En anmeld­else kan for eksempel henlegges uten etterforsking dersom påtalemyndig­heten antar at det ikke foreligger noe straffbart forhold (5,6). Denne artikkelen handler imidlertid om de tilfeller hvor etterforsking faktisk besluttes.

«Etterforsking foretas når det som følge av anmeldelse eller andre omstendigheter er rimelig grunn til å ­undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige» heter det i loven (7). Som man ser skal det ikke alltid så mye til før politiet skal iverksette etterforsking. Begrepet ­«rimelig grunn» tilsier ikke engang at det skal være sannsynlighetsovervekt for at et straffbart forhold er begått. Den lave terskelen hensyntar ikke den belastningen det utgjør å være under etter- forsking, men samtidig er det i et rettssamfunn nødvendig at terskelen er lav for å finne ut om noe kriminelt har skjedd.

Når etterforsking først er besluttet, skal den være objektiv. Dette betyr at etterforskingen skal søke å klarlegge både det som taler mot mistenkte og det som taler til fordel for mistenkte. Det siste har sammenheng med ­prinsippet om uskyldspresumsjon; ­ «In dubio pro reo(9)», som betyr at også leger skal anses som uskyldige inntil det motsatte er bevist.

Når du som lege er involvert i en straffesak, kan du ha status som vitne, mistenkt eller siktet. Er du vitne, betyr det at påtalemyndigheten ikke har mistanke mot deg. Er du mistenkt, har påtalemyndigheten vurdert at det er grunn til å mistenke deg for forholdet du etterforskes for. Dette betyr likevel ikke nødvendigvis at ­påtalemyndigheten vurderer det som sannsynlig at du er skyldig. Dersom den gjør det, kan du få status som ­siktet, hvilket krever «skjellig grunn til mistanke». Dette innebærer krav til sannsynlighetsovervekt for at du har begått en straffbar handling. Hvilken betydning de forskjellige statusene har, kommer vi noe inn på nedenfor.

Dersom legen får status som siktet, vil siktelsen kunne fremkomme på politiattest slik at muligheten for karrierebytte er begrenset(10). Loven fastsetter at det har stor betydning hva man er siktet for. Det er de mer alvorlige siktelsene som skal fremkomme på politiattesten, særlig gjelder dette brudd på seksuallovgivning.

Legen skal i forkant av avhøret gjøres kjent med hva saken gjelder, og hvilken status legen har i saken; vitne, mistenkt eller siktet

Politiavhøret

Uavhengig om man er vitne, mistenkt eller siktet, vil man ofte bli innkalt til politiavhør. Politiavhør er en del av politiets taktiske etterforsking, i motsetning til den tekniske etterforskingen som handler om åstedsundersøkelse, innhenting av dokumenter, bilder, DNA og slikt. Legen skal i forkant av avhøret gjøres kjent med hva saken gjelder, og hvilken status legen har i saken; vitne, mistenkt eller siktet. Vi har erfart at en lege som først lot seg avhøre som vitne, plutselig fikk status som siktet. Dette er utfordrende rent prosessuelt, men det kan skje. En slik fremgangsmåte vanskeliggjør ivaretak­elsen av legens rettigheter. Det er derfor vår klare anbefaling at du ringer oss på Jus og Arbeidsliv for å vurdere hvorvidt det er nødvendig å ha med advokat i avhøret, dersom du noen gang skulle bli innkalt til dette.

Legen har plikt til å møte, men ikke plikt til å forklare seg for politiet. Loven fastsetter at «Politiet kan la oppta forklaring av mistenkte, vitner og sak­kyndige, men kan ikke pålegge noen å gi forklaring (11)». Det er kun for en dommer en lege plikter å forklare seg. Selv om man ikke har plikt til å forklare seg, er det sjeldent at legen ikke vil fortelle sin versjon av saken til politiet. Normalt vil legen kunne få tilpasset avhørstidspunktet til når legen og ­advokaten kan. Når legen er i avhør, kan legen også be om pauser. Det er en fordel å være uthvilt og konsentrert under avhøret. Det kan av den grunn være klokt å ta en pause dersom av­høret varer lenge.

I starten av avhøret blir legen informert om at det tas lydopptak. Noen ganger tas det også videoopptak, men dette er mindre vanlig. Deretter går politibetjenten gjennom formalia, herunder at den som blir avhørt er fritatt for vitneplikt overfor nær familie og at legen ikke har forklaringsplikt om forhold som kan medføre straff eller «vesentlig tap av sosialt omdømme» mv. (12) og om at det gis strafferabatt ved tilståelse. Det siste kan være pussig å lytte til dersom man hevder seg uskyldig, men det er en ren rutine hos politiet å informere om dette, og de skal gjøre det på denne måten.

Som lege er det viktig å være sin taushetsplikt bevisst. Taushetsplikten gjelder også overfor politi og rettsvesen (13). Derfor må du forsikre deg om at eventuelle aktuelle pasienter har fritatt deg fra taushetsplikten før du forklarer deg. Det er egne regler for døde (14), men det vil føre for langt å gå inn på her. Merk også at politiet ikke kan ta beslag i dokumenter eller journaler som er underlagt samme taushetsplikt. Er du usikker bør du konferer med din ­a­dvokat.

Politiavhør skal følge reglene i på­taleinstruksen § 8-2, hvor det blant annet heter at «Avhøringen skal skje på en måte som er egnet til å få en så vidt mulig sammenhengende forklaring om det forhold saken gjelder. Mistenkte skal gis anledning til å gjendrive de grunner mistanken beror på, og anføre de omstendigheter som taler til fordel for ham.»

Dette innebærer at avhøret bygges opp slik at når legen har blitt gjort kjent med sine rettigheter, blir legen invitert til å komme med sin frie forklaring. Avhøret skal starte med åpne spørsmål. Deretter går politibetjenten over til det som kalles konfronterende avhør, hvor spørsmålene blir mer spiss­ede og direkte. I den konfronter­ende delen kan politibetjenten for eksempel utfordre den mistenkte ­dersom det er avvik mellom det som er blitt meddelt i den første delen av avhøret og andre bevis politiet sitter på. For eksempel «du sa at helsesekretæren var på operasjonsrommet under hele undersøkelsen, men vi har snakket med henne og hun hevdet hun måtte ut i ti minutter. Har du noen kommentar til dette?»

Det heter at man ikke har plikt til å inkriminere seg selv, snarere skal man ha et vern mot selvinkriminering. I mot­- setning til hva mange tror, kan man ikke straffes for å lyve om egne forhold som mistenkt i straffesak. Dersom man urettmessig skylder på andre, vil det imidlertid kunne være straffbart. Noe annet er at troverdigheten selvsagt forsvinner dersom man blir tatt i regelrett løgn eller usannheter. Det vil kunne ha betydning for den videre behandling av saken, og i ytterste konsekvens også for avgjørelsen. Husk at det er påtalemyndigheten som har bevisbyrden i straffesaker og at domstolen som utgangspunkt må legge tiltaltes forklar­ing til grunn så fremt det ikke er holde­- punkter for å se bort fra den, for eks­empel faktiske feil og andre forklaringer det ikke hefter rimelig tvil ved.

Av og til kan det være vanskelig å vite hva som faktisk er sant. Tok du den blanke eller gule sprøyten først? Dersom legen ble forstyrret under en operasjon, kan dette påvirke beslutn­inger og minnet av hendelsen i ettertid. Da er det ikke bare lov, men normalt også riktig å sørge for å ta nødvendig forbehold. Dersom man velger å la seg avhøre så plikter man å forklare seg så sannferdig som mulig. Det innebærer også at du skal si at du ikke husker når du ikke husker, og du skal si du tror når du tror (og ikke vet), og så videre. Å forklare seg så sannferdig som mulig betyr også at du skal ta de nødvendige forbehold i forklaringen din, for nettopp å få den så riktig eller sannferdig som mulig, men heller ikke fremstå sikrere enn det du er. Du skal si det som skjedde da hendelsen faktisk ­oppsto, ikke hva som skjer i hodet ditt et halvt år etterpå. I tillegg må du i avhør legge på minne at alt som sies blir tatt opp på lydbånd og normalt også skrevet ned i rapport. Dersom du sier noe som du selv hører blir feil, kan dette rettes på, men det du sa først, kommer likevel i rapporten. Da blir det noe sånt som: «Mistenkte mener fargen var rød. Ved gjennomlesningen korrigerte ­mistenkte dette til at fargen var blå.»

Vi pleier å kalle det tannkremtubeprinsippet: Det som er ute av tuben, får du ikke inn igjen. Det kan derfor være en idé å ikke trykke ut for mye uten å tenke seg om.

Dersom du før avhøret vet nøyaktig hva saken dreier seg om – det er nemlig ikke alltid du vet for eksempel akkurat hvilken pasient det er tale om – kan du ha med egne notater og eventuelle journaler. Alternativt kan man ha det med i neste avhør, dersom det er en større sak.

Vår erfaring er også at rettskafne personer over tid har en tendens til å bebreide seg selv når noe har gått galt. Dette kan endre minnebildet slik at legen kan gå fra først å fnyse av anklag­ene til senere å klandre seg selv. Det at noe går galt betyr imidlertid ikke at noen skal straffes for det. Selv det at noe kunne ha vært gjort bedre betyr ikke nødvendigvis på noen måte at den opprinnelige handlemåten er straffbar. I jussens verden er det avgjørende forskjell på når legen sier «I ettertid ser jeg at jeg kunne handlet annerledes» i stedet for «jeg burde handlet anner­ledes». Mens den første setningen er preget av etterpåklokskap, er den siste setningen er lett å lese som en erkjenn­else av straffskyld – når skyldkravet er uaktsomhet. Loven definerer uaktsomhet slik «Den som handler i strid med kravet til forsvarlig opptreden på et område, og som ut fra sine person­lige forutsetninger kan bebreides, er ­uaktsom.» (15)

Politiet pleier å spørre om det finnes etterforskingsskritt legen ønsker skal gjennomføres. Her kan det være naturlig og fornuftig å rådføre seg med sin advokat. Dersom legen er anklaget for brudd på forsvarlighet og har støtte fra andre leger på arbeidsplassen eller andre steder som mener de kunne gjort samme feil, vil det være naturlig å be politiet avhøre noen av disse.

Når avhøret er ferdig, skriver etterforskeren det i politiets system (BL). Så inviteres legen og advokaten tilbake på et senere tidspunkt for å lese gjennom, komme med rettelser og til slutt signere avhøret. Da gjøres avhøret gyldig og kan deretter ikke endres i politiets systemer, men det kan selvsagt skrives tilleggsrapporter.

Advokatens rolle er tilbaketrukket i avhøret. Det er legens frie forklaring som er ønsket. Advokaten tar kun ordet dersom noen av reglene som gjelder avhøret brytes, men det skjer tilnærmet aldri. Imidlertid kan det oppstå mis­forståelser, og da vil det normalt være naturlig for advokaten å bryte inn for å oppklare dem. Advokaten vil selvsagt også kunne stille relevante spørsmål som ikke er stilt. I tillegg vil advokaten føre notater fra avhøret, og kan bidra under gjennomlesningen. Under ­pauser er det selvsagt anledning til å drøfte saken med advokaten.

Etter avhøret vil legen normalt kunne få innsyn i alle sakens dokumenter (16). Legen vil derimot ikke ha krav på å få kopi av saken. Politiet tillater kun at advokater får selve dokumentene. Den som er avhørt vil da kunne lese dokumentene hos politiet eller på ­Legenes Hus etter avtale.

Dersom legen ble forstyrret under en operasjon, kan dette påvirke beslutn­inger og minnet av hendelsen i ettertid. Da er det ikke bare lov, men normalt også riktig å sørge for å ta nødvendig forbehold.

Sakens videre gang

Det har skjedd at saker ikke etterforskes med den fremdrift som er ønskelig. Det er ikke uvanlig, og man kan jo også i media ikke helt sjelden lese om saker som har ligget for lenge hos politiet før avgjørelse er tatt. Enkelte saker kan også komme opp i over tusen sider med dokumentasjon, slik at den blir meget omfattende. Saker om påståtte brudd på helsepersonelloven foreldes etter allerede to år (17). Fristen kan imidlertid avbrytes ved at mistenkte får status som siktet (18). Vi har erfart at leger har fått status som siktet, rett før foreld­elsesfristen utløp, uten at vi er enige i at det var skjellig grunn til mistanke. Dersom en påtalejurist sikter en lege kun for å avbryte fristen, noe som ikke er en tilstrekkelig begrunnelse for å sikte, vil dette være kritikkverdig. Det kan ikke utelukkes at en slik handling etter omstendighetene kunne innebære grov uforstand i tjenesten. Slike tjenestefeil kan anmeldes til Spesial­enheten for politisaker.

Når saken er ferdig etterforsket, skal påtalejuristen vurdere tiltalespørsmålet. Påtalemyndigheten sender da saken til Helsetilsynet for vurdering av på­talespørsmålet, men er ikke bundet av anbefalingen. Påtalemyndigheten ­plikter å foreta en selvstendig og uavhengig vurdering og avgjørelse, men Helsetilsynets anbefaling skal ifølge Riksadvokaten tillegges betydelig vekt.

Dersom påtalemyndigheten er overbevist om mistenktes skyld og mener saken kan bevises i retten, kan tiltale tas ut. Med overbevist menes her tilnærmet helt sikker, hvor kun en teo­retisk tvil kan aksepteres. Faktum – både det som skal ha hendt, altså «det objektive gjerningsinnhold», og det subjektive skyldkrav, som i helsepersonelloven er grov uaktsomhet – må være hevet over enhver rimelig tvil. Men det er kun når det tale om markante avvik fra forsvarlig virksomhet det skal reageres. Ellers ville feil alle kunne gjort medført at helsepersonell ble straffet. I tillegg krever straff etter helsepersonelloven at det må være grunnlag for sterk bebreidelse (19).

Riksadvokaten har uttalt at «Terskelen for å anvende straff ved uhell under pasientbehandling skal fortsatt være relativt høy, likevel slik at det reageres overfor markante avvik fra forsvarlig virksomhet. Ved avgjørelsen av påtalespørsmålet skal det tas hensyn til at helsepersonell ofte har som oppgave å yte behandling under tidspress – hvor konsekvensene av små feil kan bli kata­strofale. Det har også en viss vekt at en for intensiv strafforfølgning kan lede til et dårligere behandlingstilbud totalt sett. Overdreven engstelse for konsekvensene av å begå feil kan i verste fall medføre uheldig ressursbruk for å gard­ere seg mot strafforfølgning, hvilket ingen er tjent med. En understreker likevel at dette ikke kjennetegner dagens situasjon.» (20)

Helsetilsynet er enige i denne vurder­ing og har uttalt at «Statens helsetilsyn har derfor i sin praksis lagt til grunn at det er de sterkt klander­verdige og forsettlige forhold det vil være aktuelt å straffeforfølge. Handling­ens grovhet må vurderes både opp mot det enkelte helsepersonells ansvar og virksomhetens ansvar.»

Sitatene gjengitt ovenfor innebærer at det tross alt skal en del til for at saken ender med tiltale, selv om man kan ha gjort en feil. Blir det tiltale, vil legen normalt få oppnevnt forsvarer av det offentlige. For det tilfelle at legen erkjenner å utvist forsett, eksempelvis med viten og vilje, eller grov uaktsomhet, og straffen må bli strengere enn bot, kan saken berammes som en tilståelsessak (21). Dersom påtalemyndigheten finner at legen er skyldig, men mener at bot er riktig straff, vil den utstede et forelegg. Legen kan da velge å vedta forelegget eller bringe saken for retten. Her vil vi også anbefale at du rådfører deg med din advokat. De aller fleste saker blir imidlertid henlagt.

Dersom bevisene ikke strekker til, er det vanlig for påtalemyndigheten å henlegge med begrunnelse i bevisets stilling. Dersom det imidlertid er forhold som med styrke taler for uskyld, kan saken henlegges som «intet straffbart forhold». Legen kan klage på ­henleggelseskoden, og da er det opp til overordnet påtalemyndighet å revurdere henleggelseskoden, såfremt ikke politiadvokaten har gjort det selv. Det kan ha en viss betydning hvilken henleggelseskode som er benyttet.

Selv om saken skulle bli henlagt, kan det i kjølvannet av straffesaken oppstå utfordringer knyttet til rykte, tillit og karriere, og skyggen av an­klager kan fortsatt påvirke yrkeslivet. Dette understreker behovet for støtte fra Legeforeningen. Vi kan også bistå med å håndtere media der det er nødvendig, og bistår selvsagt også i en eventuell arbeidsrettslig side av saken overfor arbeidsgiver, samt eventuell helserettslig overfor Statsforvalter og Helsetilsyn. •