Omsorgens pris og behovet for frihet

Skjevheten i relasjonen er nær sagt en slags forutsetning for at vi skal kunne møte pasientene som ekspert. Vi er der for den ene, den som søker hjelp og behandling. Pasienten har noen forventninger til oss og hvordan tilliten man som pasient gir, blir forvaltet. Ikke minst skal pasienten slippe å være omsorgsgivere ovenfor oss som helsepersonell.

For å ivareta ekspertrollen så kreves det mye av oss. Den formaliserte utdanningen, veiledningen, attestasjoner på ferdigheter og verdifull erfaring. Det er soleklart at for en lege vil læringen aldri slutte, den fortsetter så lenge vi lever, og i hvert fall så lenge vi har ­pasienter.

Omsorgen gjør noe med oss. Det kan være godt å trøste og se at byrden letter, men børen er jo ikke forsvunnet. Det sies at delt sorg er halv sorg. Hvor blir det av resten av sorgen?

Det er fristende å gå til termodynamikken og termodynamikkens lover for rettledning; Energi kan verken opp­stå eller forsvinne, men skifter form.

Mange med meg har erfart at det koster å gi av seg selv. Skal man gi noe til noen, må man ha noe å gi. Vi vet at vi må møte på jobb uthvilte, at vi må spise, drikke og kort sagt være i en til­- stand der vi kan konsentrere oss om den andre og hva oppdraget er. Vi skal altså være rustet til å lette børen.

Termodynamikkens andre lov for­teller oss at varme overføres spontant, alltid fra et sted med høy temperatur til et sted med lavere temperatur. Og dette er viktig: For det er aldri ­omvendt!

De fleste av oss jobber med å null­stille oss mange ganger om dagen, men noen ganger er det verre enn ellers. Pasienten eller situasjonen vekker de samme følelsene som du forsøker å regulere hos deg selv. Du kan være mettet av inntrykk og oppgaver.

Så hva krever vi egentlig av oss leger? Hvordan skal vi kunne klare å gi, og hva om vi strever med å fylle våre egne reserver?

Jeg tenker ofte at vi har en slags tank, et basseng, eller et rom, hvor vi har oss selv. Det bør være både varmt, og fylt med det vi selv trenger, og det vi kan dele med andre. For å kunne gi, så må det altså være en slags balanse i input og output, ellers kan vi gå tom.

Skal vi kunne overføre varme (omsorg og trøst), så må det følgelig være noe omsorg og trøst å dele videre med noen.

Termodynamikkens tredje lov: Når temperaturen nærmer seg det absolutte nullpunkt, så stanser alle termodynamiske prosesser. Varme vil ikke lenger overføres.

Leger som da har kjølnet, om det er midlertidig eller i en tilstand av perma­frost, vil ikke kunne overføre varme til den som trenger det. Det er kanskje noe av det mest ødeleggende vi kan kjenne på, at vi ikke lenger har noe å gi.

Legens oppvarming og påfyll må i utgangspunktet komme fra et annet sted enn fra pasientene. Det er ikke til hinder for å dele gledene vi møter, og kjenne at det er av det gode å ha vært til hjelp. Poenget er at vi kan ikke regne med at vi skal få tilstrekkelig varme og påfyll fra pasientene alene – det ville være urimelige krav og forventninger til de syke.

Så hvor skal påfyllet komme fra?

Kunnskap, veiledning, kursing og faglig oppdatering er viktige arenaer. Ikke bare fordi de hjelper oss med de konkrete ferdigheter og kunnskaper vi må besitte, men fordi de også er arenaer for å finne forståelse, innsikt og ut­dyping av den indre støtte vi trenger.

Kollegaer. Hvem er bedre rustet til å gi oss et faglig fellesskap og forstå­elsesramme til det vi holder på med enn gode kolleger? Man skal ikke ­undervurdere veiledning og samtale om rollen gjennom yrkeskarrieren.

Autonomi. For at vi skal kunne klare dette yrkeslivet, opp- og nedturer, sykdom, skade, død og fortvilelse, så må vi kunne ha en viss faglig frihet i det vi holder på med. Vi trenger faktisk autonomien for å verne om oss selv, at vi ikke går tomme, at vi har noe til oss selv og til vår neste.

Denne friheten i fagutøvelse må vi selvsagt forvalte i tråd med god medisinsk praksis og i tråd med juridiske og etiske retningslinjer. Vi møter allikevel relativt hyppig dilemmaer vi må forholde oss til, og systemer som utfordrer autonomien.

Det hyppigste dilemmaet er nok ­tidsnøden og samtidighetskonfliktene, travelheten i oppgaveløsningen. Det å ikke få omstilt seg og dermed møter neste oppgave uten å være klar for den, betyr i praksis større slitasje.

Det å kjempe mot systemer er ødeleggende. Der har fagfeltene noe til felles, og hver sin arbeidsplass har sine systemer som både kan gi, og ta av autonomien. Arbeidsplasser som tar sine ansatte på alvor, som kjenner til både termodynamikk og dynamikken mellom mennesker og vet å gi påfyll og rom for faglighet, vil gi oss mer enn de koster oss.

De fleste av oss overleger jobber på sykehus. For å bevare helsepersonell i den offentlige helsetjenesten så må det være det foretrukne stedet å jobbe. I det ligger det å ha arbeidsplasser hvor det er mulig å holde varmen. •