Så enkelt, og så vanskelig

Når dette samsvaret ikke er til stede, oppstår det problemer. I form av lange ventelister og økonomisk underskudd. Blant annet. Dette er egentlig sykehuseiers, eller Statens problem, og ikke arbeidstakernes. Men det gjøres til vårt problem, og da spesielt legenes, fordi vi skaper både inntekter og ut­gifter i sykehusene. Vi blir dermed gjort til syndebukkene i svarteperspillet.

Samspillet mellom tilgjengelige ressurser og aktivitet er komplisert. Jeg skulle ønske det var mye enklere og kun var avhengig av forholdet ­mellom inntekter og utgifter. Med et adskilt investeringsbudsjett. Da ville sykehusene maktet å holde budsjettene. Politikere og helseøkonomer fremstiller denne problematikken ofte slik, og leter etter raske, enkle og ikke minst kortsiktige løsninger. De glemmer pasientrettighetsloven, ordningen med fritt sykehusvalg, vurderingsgaranti, rett til nødvendig helsehjelp, lov om spesialisthelsetjeneste med sine krav om forsvarlig organisering, drift, utdanning og forskning, systemet Nye Metoder og andre oppgaver som stadig legges til.

Og selv om prioritering og digitali­sering har blitt det som skal løse alle kapasitetsproblemene, vil det avgjør­ende likevel være legens skjønn. For det er vi som må forholde oss til ø-hjelp, for få operasjonsstuer, ­manglende undersøkelsesrom og ­ledige arbeidsplasser. Og ikke minst de problematiske IT-systemene. Vi vil få lengre ventelister, noen av pasient­ene får hjelp av det private som fristbrudd. Sykehuset må betale, budsjettet krymper, og aktiviteten må ytterligere ned.

Mange sykehus planlegger med redusert bemanning fremover. Vi leger engasjerer oss, for det er vi som møter pasienten og de pårørende. Det er der vår lojalitet vil være, som pasientens advokat inn i systemet. Du får aldri økonomisjefen til å ringe pasienten for å fortelle at avtalen (nok en gang) er avlyst fordi budsjettet skal over­holdes. Du får heller ikke den samme økonomisjefen til å gå med på at det planlegges med slakk i systemet for å fange opp uforutsette hendelser, for da går jo den planlagte virksomheten ned, og dermed inntektene. Og HR-sjefen vil aldri gå inn og gjøre ekstraarbeidet som oppstår av økende sykefravær, men skyver det gjerne over på de legene som allerede har det travelt.

Hvis noen (ytterst få) føler de har lest noe av dette før, er det korrekt. Teksten så langt er mer enn 70 prosent plagiat, må jeg innrømme. Overskrift og mye av innholdet er fra en leder i Overlegen som stod på trykk i oktober 2009, altså for snart 15 år siden. Legeforeningen hadde da fått en rapport som viste mangl­- ende samsvar mellom ressurser og oppgaver i etterkant av foretaksreformen syv år tidligere. Menon sin ferske rapport viser at ­gapet har blitt uendelig mye større. Det økonomiske etterslepet siden 2002 er over 100 milliarder. Det fører til at sykehusene må utsette eller skyve på helt nødvendige investeringer samtidig som det gjøres innsparinger i driften.

Beskrivelsen fra 2009 er dessverre mulig å overføre til dagens situasjon, og fristelsen til å plagiere den ut­merkede lederen som Arne Refsum skrev for 15 år siden, ble derfor for stor.

Den gang som nå var det en samstemt politisk enighet om at vi skal beholde en sterk offentlig helsetjen­este, og at noe må gjøres for å redde den. Straks kommer en ny Helse- og samhandlingsplan, men forvent­ningene til at den skal løse krisen er små. Sykehusene hadde i 2023 røde tall. Ingenting tyder på at de neste årene blir noe bedre, med mindre ­myndighetene tar omfattende grep med økonomien.

Jeg overlater avslutningen i sin ­helhet til lederen fra 2009, og stiller meg bak hvert eneste ord: Det fremgår at arbeidet (med den anstrengte økonomien) skal skje med god medvirkning fra ansatte. Kanskje vi bare skulle passe på at våre tariffavtaler blir respektert, konsekvensene påpekt, men overlate resten til eier, så får de ta ansvar for resultatet. Det vil allikevel være vi som treffer pasientene. Så vanskelig kan det være! •