Så enkelt, og så vanskelig

Så enkelt er det: Det må være ­samsvar mellom ressurser som stilles til rådighet, og oppgavene som skal løses. Det viste Econ-rapporten, som ble omtalt i forrige nummer av Overlegen. Selv om Econ har korrigert rapporten noe, står konklusjonene fast.

Når dette samsvaret ikke er tilstede, så blir det problemer. For eksempel lange ventelister og/eller økonomisk underskudd. Dette er egentlig sykehuseiers, dvs Statens problem, og ikke vårt. Det gjøres imidlertid til vårt problem som arbeidstagere, og spesielt legenes, da det ofte er vi som genererer aktivitet og dermed utgifter i syke­husene, og vi blir dermed gjort til ­syndebukk i svarteperspillet, eller så påtar vi oss den offerrollen selv. Det gjør vi alt for ofte.

Samspillet mellom tilgjengelige ­ressurser og aktivitet er multifaktor­ielt, som det heter i genetikken. Jeg skulle ønske det var endimensjonalt, kun avhengig av forholdet inntekter- utgifter. Da skulle sykehusene klart å holde budsjettene. Politikerne, ­helse­- økonomene og rikssynserne fremstiller denne problematikken som så enkel, og stiller seg helt uforstående til at sykehusvesenet ikke klarer å holde budsjettene. De glemmer pasientrettighetsloven, ordningen med fritt sykehusvalg, vurderings­garanti, behandlingsgaranti (rett til nødvendig helse­- hjelp), lov om spesialisthelsetjeneste som krever forsvarlig organisering og drift, utdanning, forsk­ning, nye oppgaver som rus, ambulanse etc.

Med en gang man begynner å filoso­fere over å lage en endimensjonal ­sammenheng begynner vanskelig­het­ene. Først i køen eller lønnsom pasient holder ikke, det må jo en alvorlighetsbetraktning med også. Og selv om det utarbeides prioriteringsveiledere som er meget detalj­erte, så vil legens skjønn være det som avgjør i mange tilfeller. Vi må forholde oss til ø-hjelp, og til hensiktsmessig drift av operasjons­stuer, slik at driftstiden kan utnyttes maksimalt, ved å smette små inngrep inn mellom store osv. Vi vil riktignok få lange ventelister, noen av pasientene vil benytte fritt sykehusvalg, og sykehuset må betale, budsjettet krymper, og aktiviteten må ytterligere ned. Vi leger engasjerer oss, for det er vi som møter pasienten og de pårørende. Det er der vår lojalitet vil være, som pasientens advokat inn i systemet. Du får aldri økonomisjefen til å ringe pasienten for å fortelle at avtalen (nok en gang) er avlyst fordi budsjettet skal over­holdes. Du får heller ikke den samme økonomisjefen til å gå med på at det planlegges med slakk i systemet for å fange opp uforutsette hendelser, for da går jo den planlagte virksomheten ned, og dermed inntektene.

Samhandlingsreformen kommer til å komplisere dette ytterligere, er jeg redd. Det å slå sammen to underskuddsområder, begge med for dårlig kapasitet i utgangspunktet, er jo ikke garantert suksess, for å si det forsiktig. Halvparten av sykehusenes DRG-­inntekter, dvs. pt. 20% av totalinn­tektene skal overflyttes kommunene, som så igjen skal betale de samme pengene tilbake til sykehusene dersom de benytter tjenestene. Flott dersom dette betyr at de ferdigbehandlede pasientene kommer raskere ut, men hva skjer når kommunene har brukt opp pengene i oktober? Svært mange kommuner går jo underskudd allerede, og de mangler sykehjemsplasser. Ser vi da for oss at kommunene skal begynne å forhandle rabatter med de forskjellige foretakene på elektiv ­virksomhet? Hva da med fritt syke­husvalg?

Det synes å være en samstemt ­politisk enighet at sykehusene nå skal tvinges til å holde budsjettene. Helse Sør-Øst har satt mange av sine sykehus på observasjonslisten, og hvor omreis­ende innsatsteam fra RHFet skal hjelpe til med nedskjæringene. Det fremgår at arbeidet skal skje med god medvirkning fra ansatte. Kanskje vi bare skulle passe på at våre tariffav­taler blir respektert, konsekvensene påpekt, men overlate resten til eier, så får de ta ansvar for resultatet. Det vil allikevel være vi som treffer pasientene. Så vanskelig kan det være! •