Sykehusministerens doble oppdrag

Helse og omsorgsminister Ingvild Kjerkol tapte ikke alle slag i starten av dette året. I forkant av at hun holdt sykehustalen ble hun presset til å frede akuttfunksjonene ved sykehusene i Lofoten og Narvik, men hun fikk gjennomslag i regjeringen for å permanent jekke opp sykehusbudsjettene med rundt en halv milliard kroner. Det gjorde hun ved å fjerne en 15 år gammel ordning som gikk ut på at sykehusene bare skulle få 80 prosents kompensert for at det ble flere gamle og syke i deres opptaksområder (demografikostnader).

Kjerkols støttespillere i Ap mente at denne seieren over Finansdepartementet var langt viktigere enn tilbakeslaget ved at helseministeren overstyrte Helse Nords prosess for å få ny sykehusstruktur i nord. Prosessen der går jo videre. På Helgeland er ingenting avklart, og de store gevinstene av ny struktur kommer hvis, eller når, man gjør noe med arbeidsfordelingen ­mellom Bodø og Tromsø. Kjerkols venner hadde et godt poeng. Få ting er viktigere enn å fjerne og å etablere ordninger som kan gi en automatisk økning i sykehusbudsjettene. Mye tyder på at det også vil bli viktigere med tiden. Statsminister Jonas Gahr Støre har i flere sikkerhetspolitiske sammenhenger denne vinteren sagt at forsvarsopptrappingen blir såpass kraftig at det ikke vil bli satsingsmidler igjen til andre formål i statsbudsjettet. Kanskje med et unntak for omsorgssektoren. Det betyr at alle andre samfunnssektorer er avhengige av at det ligger føringer inne i budsjettene som gjør at overføringene automatisk økes. Nye regler for finansiering av helseforetakenes investeringer (økte lånerammer og bedre rentevilkår) kan også ses på som et grep for å øke sykehusbudsjettene på lang sikt. Selv om ­investeringer i nytt utstyr og nye bygg i teorien skal kunne effektivisere driften, så er den mest nærliggende effekten at helseforetakene bruker det økte handlingsrommet i dag til å bruke mer penger på drift i de nærmeste årene. Ettersom det er politisk vanskelig å kutte tilbud i sykehusene, har høye driftskostnader en tendens til i seg selv å sikre budsjettbevilgningene også i fremtiden.

Dersom Ingvild Kjerkol hadde nøyd seg med disse grepene, ville hun ha kunnet gjøre seg et håp om å bli sett på som en minister som var god til å skaffe penger til sin sektor. Bedre enn forgjengeren Bent Høie som aldri klarte å innfri valgløftene om flere friske milliarder til sykehusene. Kjerkol ­kunne rett og slett ha gjort det ganske godt i den politiske popularitetskonkurranse. Samtidig er det lite som ­tyder på at hun først og fremst ønsker å være populær. Hun utøver den andre delen av sin jobb som helseminister på en minst like entusiastisk måte som den første.

Den dreier seg om å etablere systemer og ordninger som på lang sikt gjør finansieringsbehovet mindre. Ingen liten utfordring når utviklingen frem til nå tegner et bilde av en sektor som nesten er grenseløs når det gjelder omfang og kvalitet på tjenestene. Det vil aldri bli penger nok til alt det medisinerne og publikum ønsker seg. Viktige grep i en slik situasjon er å endre spesialisthelsetjenestens struktur, og å begrense tilbudet av helsetjenester. Strukturutordringen skal løses ved å få til en bedre samhandling mellom primær- og spesialisthelsetjenesten, og å utvikle de lokalmedisinske sentrene slik at de i større grad enn i dag kan avlaste sykehusene.

Tilbudet skal begrenses ved å bruke helsepersonellkommisjonens rapport. De den kom i fjor vinter, ble den kritisert fra ulike faglige hold for sin påstand om at det i årene fremover ikke vil være mulig å vesentlig øke andelen sysselsatte i helse- og omsorgssektoren. Det ble pekt på at det er opp til politik­erne å bestemme hvordan samfunnets ressurser skal fordeles mellom ulike samfunnssektorene. Helsepersonellkommisjonen grep inn i denne politiske vurderingen ved å gi inntrykk av at et normativt utsagn var faglig begrunnet.

Kjerkols venner hadde et godt poeng. Få ting er viktigere enn å fjerne og å etablere ordninger som kan gi en automatisk økning i sykehusbudsjettene. Mye tyder på at det også vil bli viktigere med tiden.

Den kritikken lever nok de fleste av kommisjonsmedlemmene godt med. Det var nettopp det som var poenget. Umiddelbart etter at rapporten var levert kunne man se hvordan Kjerkol, og veldig mange andre representanter for Ap/Sp og Høyre, opphøyet det normative utsagnet til en sannhet: «Vi kommer til å gå tom for folk før vi går tom for penger». Oppfølgingen var at vi kommer til å trenge så mange mennesker til å gjennomføre det grønne skiftet og å utføre andre typer velferdstjenester at det ikke er realistisk å ­sende en større andel av arbeidskraften inn i helse- og omsorgssektoren.

En slags handlingsregel var født. Departementet kommer i årene fremover til å holde oversikt over syssel­settingsandelen i helse og omsorg. Dersom, eller kanskje heller når, den øker, vil det i seg selv være et argument for å begrense bevilgningene til sykehusene. Ingenting er mer effektivt for å begrense antall ansatte enn å begrense tilgangen på lønnsmidler.

Sett fra utsiden er det rett og slett et ganske oppfinnsomt grep. Samtidig gjenstår det å se om, og hvordan det vil virke over tid.

Det eneste vi kan være sikker på, er at Kjerkol og hennes etterfølgerne vil lete etter nye grep, dersom dette ikke virker. På lang sikt er det nemlig helseministerens viktigste jobb å forsøke å sette grenser. De er tross alt i en sektor der kombinasjonen av teknologiutvikling og velgerkrav fører til at den fremstår som økonomisk grenseløs. •

Det vil aldri bli penger nok til alt det medisinerne og publikum ønsker seg.