«Tekstlikhet» er tyveri!

«Å stjele av andres åndsverk er et grovt ran» sa historielæreren min på gymnaset. Hele den slanke lille damen dirret indignert, mens hun boret sine stålblå øyne i oss .Bakgrunnen var den forestående særoppgaven i historie. Hun mistenkte nok at noen kunne falle for fristelsen til å gjøre andres fine formuleringer/refleksjoner til sin egen.

Lett for, som et litt behagelig alternativ til å gjøre tenkearbeidet selv, eller når de beste formuleringene føles allerede brukt opp. Kanskje litt begge deler. Men det gjør det altså ikke det spøtt bedre, som min historielærer så tydelig formidlet til oss. Det er tyveri, det er plagiat ( og ikke det som nesten høres litt harmløst ut; «tekstlikhet»), det er frekt og det kan være farlig.

Opp gjennom årene har jeg hatt mange veiledere, både under skriving av semesteroppgaver på medisinstudiet og senere under min doktorgrad. Felles for dem alle var at formuleringer som oste av læreboksforfatter– og ikke av en skarve legestudent midt i studiet – utløste utropstegn og røde linjer. Det ble innprentet både i meg og mine medstudenter/stipendiater at det vi skrev, det skulle og måtte være vårt. Så kan det skje glipper, man går vill i egen tekst, man glemmer kursiv eller hopper over en referanse. Sporadisk er det hendelig uhell som må tolereres, satt i system er det juks.

Etter hvert er jeg også selv blitt veileder for studenter og leger som skriver oppgaver, artikler og doktorgrad. Det er utrolig gøy, utrolig givende – og utrolig krevende. Jeg går inn i tekster som en slags gartner; jeg luker, drar opp ugress og prøver å få blomstene frem i sollyset. Og jeg prøver med min hjelp å få frem det som er åndsverket deres, det funnet som gjør at teksten blir verdt å lese og bidrar til å utvikle den felles kunnskapsbasen som forskning er. Bittelitt.

Forskning er «stein-på-stein». Som overmodig ny forsker kan man lett utbasunere at «dette har aldri vært gjort før». Jeg har gjort det, de jeg veileder gjør det. Med et par unntak for Einstein og hans like – dette er aldri rett! Du har bare ikke lett godt nok i forskningen som allerede finnes. Noen har alltid gjort nesten det samme som deg. Det du gjør, bygger videre på det de har gjort. Og andre skal bygge på det du har funnet. Sånn som når man bygger Lego; kloss på kloss.

Og akkurat som med Lego, er det sånn at dersom du putter inn en kloss med to tagger, der det skulle ha vært fire – så blir det feil. Kanskje klarer du å stable et byggverk på beina, kanskje står det en stund. Men etter hvert vil det rase, enten av seg selv eller fordi det ikke tåler selv den minste dytt.

Sånn er det med forskningen også. I et samfunn hvor vi baserer så mye av hvordan vi organiserer oss og hvordan vi bruker våre felles penger og krefter, på nettopp forskning – kan dårlig utført forskning gjøre at ting raser sammen. Plagiering er dårlig forskning. Å plagiere tar vekk noe av viktigste i forskningen; nemlig å stille spørsmål. Også ved det andre har gjort. Ved bare å skrive av andre, uten egne refleksjoner og innspill, tar man det andre har gjort for god fisk.

Ofte kan det sikkert være det (forutsatt at de du plagierer ikke selv har plagiert!), men tenk innenfor medisinen hvis ingen hadde stilt spørsmål etterhvert om lobotomi virkelig var bra for pasientene? Om ingen hadde ønsket å se på om røyking virkelig var helt ufarlig eller om pasienter med hjerneslag virkelig ikke hadde nytte av opptrening etterpå? Vi vet i dag svarene fordi noen turte å spørre og ikke fulgte strømmen. Hvis ikke, hadde det vært mye lidelse for mange.

Derfor er det også noen hevder at innenfor medisin bør det være skikkelig strengt hva forskningsjuks angår. I andre fag derimot, trenger man ikke være så opptatt av det. Mon det. Også i andre fagområder har det store konsekvenser hvis forskningsresultater som publiseres, ikke kan stoles på: Hva med bruer som går i stykker etter kort tid fordi den nye måten å konstruere på ikke var god nok? Eller hvis studier på tilpasset undervisning i skolen ikke viste noen effekt, noe som førte til politiske omprioriteringer og kutt i bevilgninger, før man oppdaget at studiene ikke var skikkelig gjennomført – kanskje bare gjengivelse av det noen andre hadde hevdet?

Regjering og Storting gjør sine prioriteringer innenfor alle samfunnsområder med betydelig støtte i forskningen på de ulike felt. Noen politikere påberoper seg nettopp forskningser­faring for å legitimere sine beslutninger. Det må de gjerne gjøre, men da må den ikke være basert på juks.

Å stjele har vært sett ned på gjennom størstedelen av menneskets historie, og det er jo det plagiat er. Å stjele ­andres sitater, diskusjon eller det ­materialet de har forsket på, kan ikke sidestilles med å stjele solbriller. Det er verre. •