Haukugla:

Vi har hørt det før

Det er vanskelig å ikke bli revet med av entusiasmen til vår, ja nettopp, ­entusiastiske helseminister. Han vil noe, og han brenner for ideen om at «vår felles helsetjeneste» skal være den foretrukne helsetjenesten for både ansatte og befolkningen. Dette har han fortalt om i «Helsetalen 2025». ­Nyordet (Keiserens nye klær) skal signalisere at han vil se på hele helse­tjenesten, ikke bare sykehusene. Pasientene skal få en sømløs og sammenhengende helsetjeneste. Dette er Samhandlingsreformen 2.0 – eller Prosjekt X, som ministeren hemmelighetsfullt røper. Bra, men vi har følelsen av at vi har vært med på dette før.

Et av tiltakene som har fått mest oppmerksomhet, er det såkalte vente­listeløftet. Ventetidene har ikke vært så lange siden 2012, og nå gjøres det et krafttak gjennom en forpliktende avtale mellom sykehus, fagforeninger, arbeidsgivere osv. Man skal se på nye måter å organisere arbeidet på, man skal oppgavedele, men inntrykket er at det meste fortsatt består av godt gammeldags skippertaksarbeid – enten det er kveldspoliklinikker eller ­lørdagsoperasjoner, samtidig som sekretærene rydder i ventelistene. ­Kanskje ringer de til og med til dem som har stått lengst på listen for å høre om behandlingen fortsatt er aktuell. Alt dette har vi vært med på før.

Ventetidene skal ned, for 800.000 personer har privat helseforsikring, og velgerne er bekymret for om de får nødvendig helsehjelp. Dette handler ikke bare om legitimiteten til helsetjenesten, men også om sjansene for gjenvalg til høsten, tenker jeg. Samtidig er Fritt behandlingsvalg avskaffet, og det skal innføres en godkjenningsordning for private helsetjenestetilbud. Dette er feil vei å gå – det er for lettvint. Hvorfor mure dyktige ansatte inne i den offentlige helsetjenesten med lovgivning, i stedet for å gjøre arbeidsfor­holdene og betingelsene så gode at de faktisk ønsker å bli der?

Det kommer en ny prioriteringsmelding, en modernisering av fastlege­ordningen, en demensplan og en folkehelsemelding. Ambisjonene er store. Men det er mangel på fagfolk, og det offentlige skal ikke slåss om de samme ressursene. Derfor lover ministeren autonomi, tillit, et godt fysisk og trygt arbeidsmiljø, kompetanseutvikling, nytt utstyr, reduksjon av tidstyver – og å lytte til fagfolkene. Osv., osv. Vi har dessverre hørt dette før, ikke minst fra statsministeren før forrige valg. Han lovet en tillitsreform – makten skulle tilbake til fagfolkene. Det har vi ennå ikke sett noe til. ­Frykten er at det nye Prosjekt X, om en bedre, sømløs og samarbeidende helsetjeneste på tvers av forvaltningsnivåene, bare er en måte å få sykehusene til å dekke regningen for økt aktivitet utenfor sykehusene.

Selvfølgelig får man dårlig samvittighet av å være så dysforisk når ministeren er så entusiastisk og glad. De som har møtt ham, mener at han virkelig vil alt dette. Jeg håper de har rett.