Forestill deg en situasjon der en leder i et privat selskap annonserer at de nå tilbyr privat helseforsikring for sine ansatte: «Det gjør oss til en attraktiv arbeidsplass og er en god investering.» Ja vel, det må de få lov til – de er tross alt private selskaper og bestemmer selv hvordan de bruker pengene sine.

Forestill deg videre at en leder i et statlig eid selskap annonserer noe tilsvarende. Ja vel, kan man tenke. Staten må også kunne konkurrere om de samme ettertraktede og kompetente arbeidstakerne. Faktisk tilbød 32 av 70 statseide selskaper kollektive, private helseforsikringer for sine ansatte i 2023. Selv Folketrygdfondet hadde en slik forsikring – fondet som i sin tid ble opp- rettet for å forvalte overskuddene fra velferdsstatens kronjuvel: Folketrygden.

Til slutt, forestill deg en hypotetisk situasjon der administrerende direktør ved et offentlig sykehus, kanskje nyansatt selv, slår i bordet og sier: «Vi har fått i oppdrag at det offentlige helse­vesenet skal være fagfolkenes foretrukne arbeidsplass. Derfor har vi investert i en attraktiv privat helseforsikring for våre ansatte – den raskeste veien ut av køene i systemet vi selv er stolte av å representere!» Hva skulle man ha sagt? If you can’t beat them, join them?

I et debattinnlegg i Altinget lanserte administrerende direktør i Econa, Nina Riibe, noen oppsiktsvekkende tall om private helseforsikringer(1). Hun brukte tall fra egen organisasjon og påpekte at de «ikke påviser årsakssammenheng.» Samtidig skrev hun at «helseforsikring er lik høyere lønn» og at «sammenhengen mellom lønn og helseforsikring er slående.» Faktisk var sammenhengen så markant at for hennes 25 000 medlemmer i arbeidslivet, ville dette innebære omtrent én milliard kroner ekstra i inntektsskatt årlig. For samfunnet som helhet kunne gevinsten være flere titalls milliarder kroner. Her må jeg innrømme at jeg – som underlege og fersk LIS1- lege – gjerne vil konferere med dere overleger om dette kausalitetsspørsmålet. Nok om det.

Med et slikt grep kunne Universitets­- sykehuset Nord-Norge, som landsdel­ens største arbeidsgiver, generert mange titalls millioner i ekstra skatteinntekter – midler som attpåtil kunne finansiert viktige investeringer i det offentlige helsevesenet. Jeg våger å påstå at tiltaket faktisk kunne vært selvfinansierende, slik fusjonen av Rikshospitalet, Ullevål og Aker til Oslo universitetssykehus angivelig skulle gi en årlig gevinst på 800 millioner kroner. Jeg vet ikke med dere overleger, men noen menn i hvit skjorte og dressjakke vil nok si seg enige.

Skal man tro Aslak Versto Storsletten, rådgiver i Civita, er økningen i private helseforsikringer uansett uunngåelig(2). Ifølge Storsletten kan slike forsikringer også ha positive effekter for velferdsstaten som helhet og bidra til en mer innovativ og effektiv helsesektor. Han skriver at når en person benytter seg av sin private helseforsikring, vil dette avlaste de offentlige budsjettene og redusere ventelistene i det offentlige helsevesenet. Med andre ord, hvis en offentlig ansatt helsearbeider brukte en privat helseforsikring tegnet av det offentlige sykehuset, ville det både avlaste det offentlige budsjettet og redusere presset på sykehuset. Gode nyheter for offentlige helsearbeidere, som samtidig ville fått mindre arbeidspress! Dette kan være mulig fordi det angivelig finnes betydelig ledig kapasitet i privat sektor, hvor leger og sykepleiere venter på oppdrag de i dag ikke får.

Hvorfor har man ikke forsøkt dette tidligere, «all den tid vi har et offentlig helsevesen», som Fremskrittspartiets Ungdom ville sagt? En win-win-situasjon?

Kanskje ligger løsningen på fremtid­ens utfordringer nettopp her – i forlokkende markedsløsninger som løser det meste, hjulpet av den usynlige hånden som sørger for de nødvendige prioriteringene.

Sykehusene er allerede organisert etter en bedriftslogikk. Kanskje er det egentlige problemet overlegers manglende hengivenhet til New Public Management, og at helseforetaks­modellen ikke har fått frie nok tøyler til å «leke butikk»?

Men hva vet vel egentlig jeg? Det høres jo nesten for godt ut til å være sant. •