Kjære kolleger

Bortsett fra at Trump har inntatt det ovale kontor – igjen – og at verden er snudd på hodet:

En mangeårig og god kollega trykket meg i hånden og takket for seg sist fredag – det var altså noe mer enn den vanlige god helg-hilsenen! Han hadde fått et interessant jobbtilbud ved et annet av byens sykehus og samtidig en bedre avtale – han gir seg hos oss midt i sine beste år, før det er for sent, som han sa! Tidligere i denne spalten har jeg påpekt at vi etter Fastlegekrisen har fått en Spesialisthelsekrise, fordi vi «lekker» i begge ender. Færre nyutdannede lar seg fascinere av sykehuslege-jobben, og flere kolleger ser annerledes på tidspunktet for pensjonering – fra det de gjorde bare for få år siden. Som sagt før, «tidligpensjonering ved 67» er blitt vanligere i et miljø hvor det normale var at man står til man når 70 eller 72.

Nå lekker vi også i midten – riktignok til andre foretak eller det private. Årsaken? Betingelser. Kan man ikke matche en fristelse fra et annet arbeids­- sted, har heller ikke HR-avdelingen nevneverdige potente verktøy til å redde situasjonen. Rent teoretisk er det denne avdelingens oppgave også å «arbeide for at foretaket sikrer seg den nødvendige kompetansen». De magre tidene forklarer nok at det ikke er noe særlig å hente. Jeg ser ikke noen vilje til å bruke penger på å beholde egne arbeidstakere. Og – da taper man jo i våre dager; heder, ære og betaling i himmelen er ikke lenger nok. Foretaket og fagmiljøet mister den kompetansen man har investert mye i – kvalitet og sikkerhet svekkes, pasientene taper.

Det økte presset på foretakenes økonomi desimerer tilbudet til pasientene, selvsagt gjør det det! Langsomt brytes virksomheten ned via ulike mekanismer og det offentlige helsetilbudet som Vestre annonserte i sin tale «skal være vårt alles valg», blir ikke det. Fortsetter innstrammingene, OG – tres spesifikke oppgaver ned over tjenesten som tar lyset fra andre like relevante utfordringer helsetjenesten har – så kan vi kanskje enda raskere nå bunnen. Ventetidene er viktige – men det er flere viktige utfordringer som vi på våre ulike foretak kan mene er viktigere! Faktisk! Ministerens siste oppstramming av de regionale foretakslederne – der ventetidsløftet helliggjøres, gjør at vi antagelig må prioritere dette løftet framfor annet. Men hva gjør man ikke for å redde skinnet og innkassere en politisk seier? Ventetiden gikk ned – men så gikk den jammen meg opp igjen; DET skal vi ikke ha noe av.

En kollega med lederansvar ringer i dagene etter møtet, i fortvilelse over Vestre sin «marsjordre» – til Legefor­eningen – og etterlyser en helt annen protest fra Foreningens side mot denne utidige innblandingen fra ham i driften!

Vi har svært mange andre presserende oppgaver, og ventetidsordren setter mange av disse oppgavene i skyggen – og skaper også nye ventelister. Berettiget harme – og foreningen ved president Rime har vært ute for å gå i møte med et veldig ensidig krav om umiddelbar aktivitetsøkning, ved å minne om at helsepersonell allerede er sterkt belastet og at meraktivitet må være frivillig. Nok en gang er det aksjonspreget, man etterspør ikke årsaker til at man opparbeider seg ventelister.

Kapasitetsbrist av ulikt slag i arbeids­- prosessene er opplagt avgjørende, men også dårlige IKT-løsninger. Nedbygging av støttefunksjoner og stadig økende dokumentasjonskrav bidrar til ventelisteproblemet. Det får oppmerksomhet – og fører til unyansert detaljstyring fra politisk hold, slik vi ser nå. Politikere lever tilsynelatende godt med de tilgrunnliggende kritikkverdige mangeltilstandene i helsetjenesten som jeg nevner. Uteblitt tillitsreform, økt press og klønete detaljstyring – kan nesten bare virke negativt i den kliniske hverdagen og bidra til mistrivsel. Å håndtere ventelistene er en kjerneoppgave – bevares – men det jobber vi jo med hele tiden, under skiftende regjeringer og mellom alle valg.

Vi forventer at ledelse og politikere tar vår situasjonsanalyse langt mer alvorlig enn de gjør. Innsparingene for å nå budsjettmålene har over år fått følgefeil i for stor grad som for små og ­dysfunksjonelle lokaliteter av de fleste slag, flere arbeidsoppgaver og sårbare IKT-løsninger. Hvilke forventninger kan vi egentlig ha, når granskning av HP-skandalen passerer med minste mulige margin i Stortinget uten en seriøs vurdering av å ta «sunk cost»?

På den annen side – når den globale situasjonen nå plutselig er dramatisk for- andret, får det kanskje helt andre følger for norsk økonomi (i det minste). En helt annen offentlig fattigdom vil kunne stramme helsebudsjettene på hittil ukjent vis i konkurranse med forsvars­budsjett – og helt forandre hva vi debatterer! •