Når krybben er tom kuttes det i psykisk helsevern

I dag ligger årlig kostnad på omslag 60-70 millioner per milliard investert i nye bygg. En million i økte kapitalkostnader betyr en million mindre til drift – altså nedbemanning med ett årsverk. Når det planlegges med investeringer på mange titalls milliarder, følger det at kravet til nedbemanning vil være flere tusen årsverk.

Det ligger imidlertid ingen betydelige gevinster i nye bygg. Noen fordeler er det – som automatisering av laboratorie- drift – men de oppveies gjerne av ulemper, som økt pleietyngde ved ­enerom. Manglende gevinster presser sykehusene til å finne andre veier for å få budsjettet til å gå i hop. Ansatte kan presses litt mer. Men de fleste steder er det lite å hente, bemanningen er allerede redusert.

En annen utvei er å redusere løpende vedlikehold. Avsetningene til vedlikehold opptrer gjerne som en buffer i budsjettet. Når øvrige tiltak ikke lar seg realisere, kuttes vedlikeholdsbudsjettet. Resultatet er at bygningsmassens tilstand gradvis forringes. Dette skjer i alle helseregioner unntatt Vest. Men det som virkelig monner i sykehusbudsjettene er tjenestetilbudet. Å drive en offentlig helsetjeneste dreier seg jo om å formidle og fordele helsetjenester. Hvis tilbudet fjernes, faller naturligvis kostnadene. Resultatet er svekket tilbud, eller at byrden overlates til andre.

Tilbud som ikke gir inntekter og tilbud uten «harde skranker» er særlig utsatt for kutt. De viktigste eksemplene er psykisk helsevern samt habilitering og rehabiliteringstjenester. Kanskje nettopp fordi denne type tilbud ofte rammes når innsparingskravene tilspisses, er våre folkevalgte spesielt engasjert for å etablere skranker. ­Stortinget kan formulere krav til ­tjenestene, som i Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering (2017-2019).

Tilsvarende har Stortinget ved flere anledninger vedtatt opptrappingsplaner for psykisk helse. Siste plan (2023-33) ble vedtatt for et drøyt år siden. Det er imidlertid lang vei fra Stortinget ned gjennom styringslinjen og ut i den enkelte klinikk eller avdeling. Erfaring­ene med ulike opptrappingsplaner har vel i beste fall vært blandede. Forsettet kan svekkes eller tildekkes underveis.

Opptrappingsplanen for psykisk helse er et ferskt eksempel. I Stortingets behandling av planen gikk våre folkevalgte uvanlig konkret og detaljert til verks. De presiserte at regjeringen skulle «umiddelbart stanse nedbygg­ingen av døgnplasser i psykisk helsevern» og «øke døgnplasser minimum i tråd med helseforetakenes fram­skrivinger».(1) Formuleringene kan nok leses som et uttrykk for at våre folkevalgte har erfart at døgnplasser i psykisk helsevern er en vedvarende salderingspost i sykehusbudsjettene. Derfor et tydelig vedtak som etablerer en hard skranke som ikke kan misforstås.

Eller? I regjeringens oppdrag til de regionale helseforetakene er formuler­ingen litt annerledes. Der er ikke «døgnplasser» eller «øke» tatt med. I stedet er formuleringen at «Samlet døgnkapasitet i psykisk helsevern i regionen skal ikke reduseres». Å øke eller ei er for så vidt tydelig nok. Men ellers er glidningen knapt merkbar; fra døgnplasser til døgnkapasitet. De regionale helseforetakene videreformidler regjeringens oppdrag videre ut til ­underliggende sykehus. Våre innspill om å bruke formuleringer om «å øke» og «døgnplasser» i stedet for «ikke redusere» og «døgnkapasitet» har blitt avvist internt i Helse Sør-Øst og i styrets behandling av oppdrags­dokumentet.

Å drive en offentlig helsetjeneste dreier seg jo om å formidle og fordele helsetjenester. Hvis tilbudet fjernes, faller naturligvis kostnadene. Resultatet er svekket tilbud, eller at byrden overlates til andre.

Det er neppe tilfeldig. I sykehusene vil formuleringene ha betydning. Det åpner for å legge ned døgnplasser – omvendt av Stortingets bestemmelse. Færre senger kan kompenseres med høyt belegg på de gjenværende plassene. Og mindre endringer i registreringsrutiner vil øke belegget og antall liggedøgn. Målsetningen om ikke å redusere døgnkapasiteten er oppnåelig i kombinasjon med å legge ned sengeplasser. Til tross for at Stortinget sier tydelig stopp, kan videre nedleggelse av ­sengeplasser fortsette.

Denne gradvise uthulingen av pasient­tilbudet tærer på tilliten og oppslutningen om en felles helse­tjeneste. Innen psykisk helsevern har dette nå utspilt seg i en årrekke. Antallet sengeplasser i psykisk helsevern er halvert på ikke mange år. Kuttene ­rammer en pasientgruppe som i ­varierende grad vet å hevde sin rett og nå fram i det offentlige ­ordskiftet.

Mange sykehus står nå foran for­midable kuttkrav som følge av investeringsplanene. Samorganisering, ­sam­finansiering og samlokalisering av psykisk helsevern og somatikk har neppe utelukkende vært et gode for pasienter med psykiske lidelser. Med mindre Stortinget blir enda ­hardere i klypa, er det vanskelig å se for seg en annen utvikling enn at kuttene i psykisk helsevern vil tilta ytterligere. •