Om tillit i psykiatrien
Å ville noen vel

Tillit i behandlingsrelasjonen

Tillit er avgjørende i en behandlings­allianse. Når en pasient har tillit til sin terapeut, er sjansen større for at personen vil dele sine tanker og følelser, noe som er essensielt for å fremme endring eller bedring. Skal mennesker med ­psykiske helseutfordringer ha utbytte av terapi, må de ha tillit til sin behandler. Når pasientene stoler på sine behandlere, øker sjansen for at de er interessert i og villige til å følge behandlingsplaner, ta medisiner som forskrevet, og delta aktivt i terapien. Behandler har ansvaret for å legge til rette for at slik tillit kan utvikles, blant annet gjennom empati, respekt og åpenhet.

Tilliten i en behandlingsallianse kan trues av faktorer både i og utenfor terapirommet eller behandlingsen­heten. Faktorer som kan påvirke ­pasientens tillit til behandler, er

• Profesjonalitet og kompetanse: Pasienten føler seg tryggere når ­behandleren er erfaren og kunnskapsrik.
• Kommunikasjon: Klar og åpen kommunikasjon er viktig for å bygge tillit, og innebærer det som blir sagt og det som formidles gjennom kroppsspråk og annen non verbal kommunikasjon.
• Erfaringer fra fortiden: Både pasientens tidligere (dårlige) erfaringer med helsevesenet eller andre belast­ende livshendelser kan påvirke deres evne til å stole på andre mennesker, behandlere inkludert.
• Stigmatisering: Menneskers opp­levelse med utenforskap, diskriminering og marginalisering kan svekke tilliten til samfunnet generelt, og psykisk helsevern som en del av ­samfunnets maktstrukturer.
• Negativt omdømme: Når psykisk helsevern framstilles negativt i media og i den offentlige debatten, og feilbehandling, tvang og ensidig fokus på medisinering kritiseres, kan det medføre frykt for psykiatrisk behandling.
• Behandlerens empati: Evnen til å vise forståelse og være medfølende er en nøkkelfaktor i å bygge tillit.

Mistillit, eller fravær av tillit, kan utgjøre en hindring for en god behandlingsallianse, enten mangelen på tillit er til psykisk helsevern på et generelt nivå, eller til den ene terapeuten/­avdelingen. Etablering av tillit må ­derfor vektlegges, både i strukturer og organisering av tjenestene og i hvert pasientmøte.

Opplevd tillit

Å legge til rette for at pasienter skal få, eller gjenopprette, tillit til psykisk helsevern, krever åpenhet og villighet i organisasjonen og hos den enkelte til å lære av både egne og andres feil. Etablering av lærende arbeidsmiljøer krever stor grad av psykososial trygghet blant medarbeidere og en kultur som ikke vektlegger jakt på feil, men som stadig søker forbedring.

I den sammenheng må det nevnes at trusselen om nedleggelse av Ukom vakte bekymring i fagmiljøene. Der hvor tilsynsmyndighetene er på jakt etter feil, har Ukom vært på jakt etter læring og forbedring.

For å trives på jobb, er medarbeidere avhengig av å ha tillit til sin leder og kolleger, men ikke minst oppleve å ha tillit fra sjefen. For psykiatere, som forvalter oppgaver på vegne av samfunnet, er det også nødvendig å opp­leve tillit fra politikere og helsemyndigheter. Tillit er et allmenn­- menneskelig fenomen, og er ikke på noen måte begrenset til pasient – behandlerrelasjoner.

I et psykisk helsevern hvor dokumentasjonskrav begrunnet i jus framfor fagutøvelse tar stadig mere tid fra klinisk arbeid, er det en nærliggende fare for at psykiatere opplever mangel av tillit fra ledernivåene over, og ikke minst fra myndighetene. Tidligere tiders faglige skjønn vurderes ikke som tilstrekkelig, og er erstattet av sjekklister og «jusifiserte» journalmaler.

Det er bekymringsfullt at kolleger rapporterer redusert trivsel på grunn av oppgaver som oppleves meningsløse. Erfaringen fra flere undersøkelser blant psykiatere i Norge, er at ingen klager over antallet pasienter, men over dokumentasjonsarbeid og fravær av tid til faglig fordypning. Det må i den sammenheng nevnes at det er interessant, om ikke bekymringsfullt, at myndighetene prioriterer dokumenta­- sjonsarbeid framfor tid til faglig utvikling og oppdatering hos den enkelte.

Selvsagt skal pasientrettigheter ­ivaretas og systemet forebygge uhensiktsmessig praksis bak lukkede dører, men det er tvilsomt om stadig økende dokumentasjonskrav er riktige tiltak for forbedring av tjenestene. Psykisk helsevern er i behov av en tillits­reform. •