Pratmaker-stempel gjør stor skade

Denne vinteren har vi fått en ­s­jeldent god illustrasjon på ­kontekstens betydning i politikken. Statsminister Jonas Gahr Støre gikk på noen uker fra å være både medienes og Arbeiderpartiets prügelknabe til å bli nærmest genierklært. Han har strengt tatt ikke endret seg noe særlig i løpet av januar og februar, men omgivelsene er nye – både i Norge og i verden. Det gjør at Støre plutselig har fått stor styringsautoritet.

I politikken innebærer begrepet styringsautoritet at man bare ved hjelp av retorikk og oppførsel kan bevege folk og institusjoner slik at de anstrenger seg litt ekstra for å nå det som blir opp­fattet som felles mål. Et viktig element er at det ikke er noen som reiser diskusjonen om realismen i målsetningene.

Det er akkurat den typen autoritet helseminister Jan Christian Vestre er avhengig av å ha, dersom han skal leve opp til sine ambisjoner – enten de er generelt formulert som i retorikken om helsereform og fanging av tidstyver, eller de er spesifikke som i kreft­strategien og i Ventetidsløftet.

Det er i en slik sammenheng arbeidet med Ventetidsløftet må vurderes. Da den ferske helseministeren lanserte det på vårparten i fjor, oppnådde han umiddelbart to ting: Han forpliktet alle institusjonelle parter til å være med slik at det ble umulig å snakke negativt om initiativet. I tillegg var han nær ved å begeistre mange ansatte som opp­fattet en fornyet sykehussatsing fra regjeringen.

Ventetidsløftet ble også oppfattet som et av Arbeiderpartiets viktigste valgkampkort. De fleste regnet den gangen med at Jan Christian Vestre og hans folk hadde såpass mange virkemidler i bakhånd, at de var ganske sikre på at de ville nå målet om å ­redusere helsekøene. Vestre satte fullt søkelys på denne ene av veldig mange sykehusutfordringer, både fordi han regnet med at han kunne lyktes, og fordi et skarpt lys på én problemstilling fører til at alle de andre styringsproblemene i sykehusene kom i skyggen.

Ventelistetallene for januar ødela opplegget. Den nedadgående trenden Vestre hadde skrytt av i helsetalen én måned i forveien var ikke der. Køene økte i stedet for å minke. Da tallene ble offentliggjort sa Vestre sa til VG at utviklingen var «uakseptabel», at han hadde kalt inn til møte, at han hadde gjort det «krystallklart» for lederne i sykehusene at de har ansvar for å få ventelistene kortere, og at han heretter skal ha ukentlig oppfølging.

Den sterke ordbruken passet perfekt for Høyre og Frp. De har hentet opp igjen pratmaker-merkelappen som ble satt på Vestre da han var næringsminister. Den merkelappen blir mer og mer dekkende, jo større gap det er mellom ordene som brukes, og ­resultatene som oppnås.

Ekstra ille er det for Vestre at Senterpartiet er blitt opposisjonsparti, og at den avgåtte barneministeren Kjersti Toppe nå er tilbake som partiets helsepolitiske talsperson. I forrige stortingsperiode var det hun som var aller best til å peke på problemene med foretaksstyringen, og nå vil hun forsterke kryssilden Vestre allerede er i.

Den består i at han fra høyrepartiene blir anklaget for ikke å bruke flere private tjenesteleverandører, samtidig som Senterpartiet vil gi ny kraft til Frps, SVs og Rødts anklager om at Vestre er politisk impotent.

Begge vil kanskje bruke NHOs ­eks­empel fra Møre og Romsdal. I den regionen er det ekstra lange helsekøer, likevel har helseforetaket sagt opp en avtale med en privat aktør. Kanskje er det en god grunn til det, men i den politiske debatten spiller ikke det noen rolle. Møre og Romsdal-eksemplet kan brukes både til å vise at Vestre ikke vil bruke private aktører, og at foretaksmodellen gjør at politikerne ikke kan styre sykehusene slik de ønsker.

Sannsynligheten er nå stor for at kryssilden blir så kraftig at det ikke hjelper om ventelistene blir kortere igjen i månedene som kommer. Får først en politiker et pratmaker-stempel, tar det ganske lang tid å kvitte seg med det.

Det er ekstra ille for Vestre og et Arbeiderparti som snakker vel så mye om det som skal skje i neste stortingsperiode som denne våren. Det er først etter valget at den store helsereformen med «én felles helsetjeneste» skal realiseres. Ifølge partiprogrammet skal det brukes både juridiske, økonomiske og organisatoriske virkemidler for å få slutt på et system der pasienter av og til ender opp som kasteballer mellom kommunene og sykehusene.

Mer konkret er ikke helseministeren foreløpig. Han satser på at både de berørte aktørene og velgerne vil tro ham på at de ganske så gjenkjennelige politikerløftene om å samordne tjen­estene er noe mer enn uforpliktende prat. Den tiltroen er han kanskje i ferd med å miste nå.

Får først en politiker et pratmaker-stempel, tar det ganske lang tid å kvitte seg med det

Selv på de områdene der helsemin­isteren opererer med klare og konkrete mål, er det et problem at hans styringsautoritet er blitt svekket. Da han i midten av februar var i Trondheim for å legge frem den nye kreftstrategien, var de tilstedeværende sykepleier­representantene skeptiske, i følge ­referatet i Dagens Medisin. De minnet om at han var på et sykehus (St. Olav) som skal kutte 200 millioner kroner og fjerne 260 årsverk i løpet av dette året. For dem virket det rart å lansere nye screeningprogrammer og utvide ­pasientrettigheter når foretakene er i en situasjon der de må slanke ­sykehusene.

Så skal det sies at tydelige ambisjon­ene i planen til Vestre er såkalte tiårsmål. Pengene kan komme etter hvert, men mistanken melder seg om at målene er så langsiktige nettopp fordi helseforetakene har en så trang økonomi. Den mistanken får mer næring, jo ­mindre autoritet Vestre har opp­arbeidet seg i andre saker.

For ikke å snakke om hvordan helsetalen hans fra januar blir lest, dersom den i tiden fremover leses i lys av et ikke-oppfylt Ventetidsløft. Der er det en lang rekke optimistiske antagelser om hvor bra sykehusene kommer til å bli i tiden fremover. Hvis bare alle gode krefter trekker i samme retning.

En forutsetning for at de skal gjøre det, er at de ikke blir sure av en helseminister som de oppfatter som over­optimistisk. Ja, rett og slett som en pratmaker. •