Jeg fikk jobb i et fantastisk akuttmottak (ER) da jeg var ferdig med turnustjenesten. Det var ingen tvil i mitt sinn om at dette var den beste jobben innen en radius på hundre kilometer – kanskje mer. Og forventningene mine ble oppfylt. Min enhet hadde avtale om å bemanne et travelt, men godt organisert akuttmottak, en avtale som hadde vart i nesten 20 år da jeg signerte. Sykehuset var uavhengig, lokalt administrert og ikke en del av et mega-helsevesen. Atmosfæren var kollegial og klinikervennlig.

Mottaket var bemannet med svært kompetente og erfarne sykepleiere. Sykepleiere andre steder på sykehuset ønsket seg jobb i akuttmottaket. Det var tre sykepleiere per ni-sengs sone, i tillegg til en sykepleier som gikk løs (gisp!) i hver sone. Visst var det plunder og travle dager, men vi drev omtrent så effektivt som det er mulig å drive et mottak. Pasientene fikk god behandling og var generelt fornøyde.

Omtrent ett år etter at jeg begynte i jobben, ble sykehuset vårt kjøpt opp av et stort regionalt helseforetak. Det ble kalt en fusjon, men vi visste alle bedre. Vi tok deres navn, adopterte deres farger og logoer og skulle nå ­rapportere til administratorer som satt 40 mil unna og ikke kjente oss.

I løpet av de ni årene som fulgte, ble min perfekte jobb til et mareritt. Som en strand som langsomt eroderes, ble den jobben jeg en gang elsket, gradvis vasket bort av bølge etter bølge av endringer. Arbeidsplassen jeg trådte inn på for ti år siden, ville vært ugjenkjennelig for meg i dag – akkurat som en kystlinje kan bli ugjenkjennelig etter at havet har bearbeidet den over tid. Dusinvis av erfarne ansatte sluttet, ventetidene økte drastisk, ansattes tilfredshetsskår raste, moralen stupte, og viktigst av alt: pasientbehandlingen forfalt. Jeg sa opp jobben for noen måneder siden. Kort tid etter mistet også min tidligere enhet kontrakten med sykehuset etter mer enn 25 års tjeneste.

Det var mange krefter, ledergrep og utfordringer som bidro til at min tidligere arbeidsplass imploderte. Jeg erkjenner at noen av disse faktorene lå utenfor sykehusadministrasjonens kontroll. Men i denne teksten vil jeg rette oppmerksomheten mot de for­holdene som faktisk var under deres innflytelse – og som etter min mening ble grovt vanstyrt.

Det var mange krefter, ledergrep og utfordringer som bidro til at min tidligere arbeidsplass imploderte

Hvis du er sykehusadministrator og ønsker å bli kjent med de mest effektive strategiene for raskt å ødelegge et akutt­- mottak, kan denne listen være et godt sted å starte:

Ignorer og undervurder klinisk erfaring

En ansatt er en ansatt. Tiår med erfaring med akutt syke og skadde pasienter er overvurdert. Noen dager med opplæring gir enhver ny sykepleier eller støttepersonell tilstrekkelig klinisk kompetanse. Denne strategien sparer også penger, ettersom ansatte med kortere ansiennitet har lavere lønn.

Ikke spør klinisk personell hva de trenger – fortell dem hva de får

Er personalet desperate etter mer plass, mer hjelp, mer sikkerhet og flere ressurser etter hvert som pasientvolumet øker? Ignorer klagingen. Du ­deltar på nok møter til å vite hva som kreves for å drive et akuttmottak. Og personalet vil alltid be om mer – selv når de har alt de trenger.

Når mottaket sliter, svar med flere administrative stillinger

Ventetidene er lange, pasientene er sinte, og personalet er overveldet. ­Konvensjonell visdom tilsier at økt bemanning på gulvet er et naturlig ­f­ørste steg. Ignorer konvensjonell ­visdom. Ekte genier tenker utenfor boksen. Det mottaket virkelig trenger, er et nytt lag med administratorer for bedre styring. Enda bedre: Flytt noen av mottakets mest erfarne sykepleiere vekk fra klinikken og inn i lederstillinger der de virkelig kan skinne.

Avvis alle forespørsler fra klinisk personell med henvisning til svak økonomi

Det er flott at alle ansatte kan følge med på sjefens lønn – flere millioner dollar – og dens årlige økning. Hva er vel bedre for å skape en kultur av likeverd, ærlighet, raushet og respekt? Organisasjonen er jo allerede non-­profit, så de ansatte vet at du har et stort hjerte.

Ingen kjenner akuttmottaket ditt bedre enn en ekstern konsulent

Konsulentene er fagfolk og vel verdt prisen. De kan dukke opp, bla gjennom noen regneark og umiddelbart fortelle deg hva som må rettes opp. Ingenting styrker personalets moral mer enn et obligatorisk møte med en uvitende fremmed som forteller dem alle ­måtene de gjør jobben sin feil på.

Forsikre deg om at legene dine stadig blir påminnet om at de ikke har noen forhandlingsmakt

Det er du som avgjør om kontraktene deres blir fornyet. De har to valg: din vei – eller motorveien. Kollegiale relasjoner med fagfolk er sterkt ­overvurdert.

Sammenlign akuttmottakene dine ­direkte – uansett forutsetninger

Joda, det kan være enorme forskjeller i pasientvolum, bemanning, alvorlighetsgrad, innleggelser, tilgjengelige sengeplasser, betalingsevne, pasient­alder og utdanningsnivå. Men ulik­hetene jevner seg ut, ikke sant? Det er helt rimelig å sammenligne tilfredshetsskår og ventetider mellom et akuttmottak i et velstående område og et sykehus som tar imot de sykeste ­pasientene og er på randen av kollaps. Hold regnearket enkelt!

Skap et umulig arbeidsmiljø – og klandre personalet for svikt

De ansatte skylder på økt pasientvolum, dårligere pasienter, bemanningshull, absurde mengder dokumentasjon, meningsløse oppgaver og stadig økende krav til innsparing. Men sannheten? De er late og mangler stå-på-vilje. La dem bare slutte – hvorfor skulle du strekke deg for å beholde slike ansatte?