Tillitens pris

I helseministerens helsetale var tillit igjen på agendaen. Men det er åpenbart ikke enkelt å operasjonalisere økt tillit i helsetjenesten fra en minister­posisjon. Kanskje burde vi starte med en tillitsanalyse – en bred gjennomgang av helsetjenesten med tillitsbriller på. Jeg tror en slik analyse ville avdekket at temmelig radikale grep må til for å styrke helsearbeidernes opp­levelse av at de har tillit.

Tillit er troen på at andre ivaretar dine interesser, ifølge Alexander­ ­Cappelen, professor i atferdsøkonomi ved Norges Handelshøyskole. Han avviser at tillit er en floskel – tvert imot er det en enorm kapital i det ­norske samfunnet, med høyere verdi enn det norske oljefondet. En samfunns­- orden med høy grad av tillit gjør alle transaksjoner enklere og reduserer ressursbruk i form av arbeidsinnsats samt direkte og indirekte kostnader.

Tillit som forutsetning for helsehjelp

Uten en viss grad av tillit kan man ikke tenke seg en helsetjeneste. Å blottstille sine lyter, legge sine sykdommer og av og til hele sin skjebne i en annens hender forutsetter tillit. Pasientens tillit til oss speiles i vår forpliktelse – til å ivareta den som kommer inn i akuttmottaket eller gjennom døren til poliklinikken, til å behandle sykdommen, lindre smerten og ivareta verdigheten til den som ber oss om hjelp. Dette er helse­arbeiderens kategoriske ­imperativ.

Bred oppslutning om en offentlig helsetjeneste er også et uttrykk for tillit – tillit til at våre egne og våre nærmestes behov vil ivaretas i kommuner og ­sykehus den dagen behovet melder seg. Uten denne tilliten ender vi opp i en situasjon hvor vi selv må jakte på private tilbydere, med alle de ekstra omkostningene det medfører for både enkeltpersoner og samfunnet.

Dobbel bestilling

Oppdraget som kommer inn gjennom sykehusdøren, skal og bør være bestemmende for helsetjenestens inn­retning. Men det kommer også et ­omfattende oppdrag ovenfra – i form av pasientrettigheter, ventelistekrav, dokumentasjonsplikt og innrapportering, oppdragsdokumenter, og de siste årene, helsetalen hvor ministeren gir sine formaninger til de titusentalls helsearbeiderne i vårt langstrakte land. Det var altså i denne talen at tillit igjen ble løftet frem.

Bestillingen ovenfra bringes videre ned i styringen av sykehusene. Ansatte må forholde seg til begge disse bestillingene. Ofte er bestillingen fra lov­giver eller minister også et forsøk på å forsikre pasienten: Du skal kunne ha tillit til at du får en viss type behandling eller innen en viss tid. Men dette kan også forstås som en mistillit til at tjenesteutøverne selv vil ivareta sine forpliktelser.

Det verste utfallet er når de som jobber i helsetjenesten opplever manglende tillit, og at tilbudet vrir seg mot å oppfylle myndighetskrav på bekostning av god pasientbehandling. Doble ­bestillinger, kombinert med presset økonomi, levner lite rom for autonomi i yrkesutøvelsen.

Tillit som floskel?

Politikernes ønske om å fremme nye reguleringer og føre kontroll lar seg ikke uten videre forene med tillit til dem som jobber i helsetjenesten. Omvendt vil en reduksjon av reguleringer og kontroll måtte bygge på tillit til at behandlerne ivaretar sine forpliktelser så godt det lar seg gjøre.

Hvis vår minister og våre folkevalgte våger å redusere forpliktelser de lover på vegne av tjenesten, eller løsne på kontrollen, vil dette være et tydelig brudd med utviklingen. Spørsmålet er om de er villige til å gå denne veien, med de forsakelsene det vil innebære – eller om systemet allerede er tilstivnet, og de velger å gå utenom. Og tilføye nok et krav helsetjenesten skal innfri: tillit. Som floskel. •