Høyesterettsdom om innsyn i behandlernavn

G​anske mange leger opplever at de har pasienter i behandling hvor det er uønsket at eget navn blir gjort kjent for pasienten. Særlig kan dette gjelde innenfor rus og psykiatri, men også i saker som gjelder bekymringer knyttet til barns omsorgssituasjon. Det er vel kjent at involvert helsepersonell i barnevernssaker risikerer å bli hengt ut i sosiale media.

Spørsmålet er om pasienter har krav på å vite hvem som har vært involvert i behandlingen. Oftest vil pasienter (og eventuelt pårørende) kunne be om kopi av pasientjournalene og der lese hvem som har foretatt ulike vurderinger.

Dette temaet var oppe for Høyesterett, og dommen ble avsagt 13 februar 2026. Saken gjaldt en sykepleier ved en legevakt, som skrev et journalnotat om et åtte år gammelt barn. Moren til barnet var til stede under konsultasjonen. I journalen var det kun initialene til sykepleieren som stod påført, og navnet var derfor i utgangspunkt ukjent.

Kommunen sendte senere en bekymringsmelding til barnevernet, som åpnet sak, men avsluttet den uten tiltak. Foreldrene krevde senere innsyn i barnets journal. Kommunen nektet å oppgi navnet på sykepleieren. Kommunen viste til arbeidsgivers plikt til å sikre fullt forsvarlig arbeidsmiljø for sine ansatte, jf. arbeidsmiljøloven 4-3.

Saksgangen deretter var at fylkesmannen behandlet klage på nektelse av innsyn. Fylkesmannen mente saken skulle avgjøres med grunnlag i pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1, og sendte saken tilbake til kommunen for ny vurdering. Kommunen opprettholdt sin vurdering, hvoretter fylkesmannen fattet endelig vedtak i saken hvor for­eldrene fikk rett til innsyn i journal­notatet og rett til å vite hvem som skrev notatet. Kommunen nektet å følge opp vedtaket, og fylkesmannen valgte da å sende notatet til foreldrene. I notatet stod som nevnt ikke navnet til sykepleieren, kun initialer. Fylkesmannen avsluttet saken.

Foreldrene brakte etter dette saken inn for Sivilombudet, som konkluderte med at kommunen skulle gjennomført fylkesmannens vedtak, det vil si opp­lyse om navnet på helsepersonellet som hadde skrevet notatet. Kommunen nektet fremdeles å oppgi navn, og Sivilombudet anbefalte da at foreldrene reiste søksmål for å få avgjort spørsmålet.

Det ble tatt ut søksmål for tingretten, som kom til at foreldrene hadde krav på å få oppgitt navn på helsepersonellet. Kommunen anket til lagmannsretten, som kom til motsatt resultat under dissens. Lagmannsretten mente at innsynsretten begrenses til det som faktisk står i journalen. Der stod jo bare initialene til helsepersonellet. Saken ble så anket til Høyesterett av foreldrene. Under saksforberedelsen til Høyesterett frafalt kommunen ­anførslene om at arbeidsmiljøloven hjemler unntak fra innsyn.

Spørsmålet for Høyesterett ble da begrenset til hvordan pasient- og brukerrettighetsloven § 5-1 skal forstås, sett i sammenheng med helsepersonellovens bestemmelser om hva en journal skal inneholde. Det er ganske vanlig at saken spisses til hva som anses kjernen, når saken skal behandles av vår øverste domstol.

I dommen gjør Høyesterett rede for sakens rettslige rammer:

«Helsepersonell har en grunnleggende plikt til å nedtegne og dokumentere sin virksomhet.

Dokumentasjonsplikten er i hovedsak begrunnet i «hensynet til kvalitet og kontinuitet i behandlingen, og hensynet til muligheten til etterprøvbarhet av den helsehjelp som er gitt…»

Om pasientjournalene uttaler Høyesterett følgende:

«Pasientjournalen skal altså tjene flere formål. Dette er også gjenspeilet i pasientjournalloven, der det i formålsbestemmelsen i § 1 bokstav b fremgår at behandling av helseopplysninger blant annet skal sikre pasienters «rett til informasjon og medvirkning».

Det siteres også fra forarbeidene:

«Rett til innsyn i egne helseopplysninger, og informasjon om hvem som har hatt tilgang til helseopplysninger om en selv, bidrar til å øke pasientens kontroll med opplysningene, og muligheten til å ivareta sine øvrige rettigheter til blant annet retting og sletting. Dette er viktig for tillitsforholdet mellom pasient og helsepersonell. Det er også viktig for pasientmedvirkning og et sentralt element i personvernet.»

Deretter gir Høyesterett sine merknader til et kjernepunkt, nemlig hva som skal nedtegnes i journalen i henhold til helsepersonelloven § 40:

«Journalen skal føres i samsvar med god yrkesskikk og skal inneholde relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen, samt de ­opplysninger som er nødvendige for å oppfylle meldeplikt eller opplysningsplikt fastsatt i lov eller i medhold av lov. Journalen skal være lett å forstå for annet kvalifisert helsepersonell.

Det skal fremgå hvem som har ført opplysningene i journalen.»

Og videre:

«Av andre ledd følger det at det skal fremgå «hvem» som har ført opplysning­ene i journalen. Det er tolkningen av denne bestemmelsen som står sentralt i saken her. Kommunen gjør som nevnt gjeldende at det er tilstrekkelig at kun initialene til den som har ført journalen fremkommer, slik at identiteten er tilgjengelig for annet helsepersonell.

Ordlyden trekker etter mitt syn i ­retning av at det ikke er tilstrekkelig å påføre bare initialene. Det vil da ikke fremgå klart hvem som har ført journalen, i alle fall ikke for utenforstående.»

Høyesterett drøfter videre om det kan være rettslig grunnlag for å tolke bestemmelsen annerledes enn det som følger av ordlyden.

«Forarbeidene til bestemmelsen ­kommenterer ikke særskilt hvordan § 40 andre ledd skal forstås. I forskrift om pasientjournal fra 2000, som gjaldt da nedtegnelsen i vår sak ble gjort, het det i § 7 tredje ledd at nedtegnelsene skal «dateres og signeres». Av den gjeldende pasientjournalforskriften § 10 andre ledd følger det at nedtegningen skal «dateres og signeres av den som har gitt helsehjelpen». Med en persons signatur menes normalt navnetrekk. Disse formuleringene trekker dermed også i retning av at det ikke er til­strekkelig å påføre bare initialene.

Jeg har allerede redegjort for at formålet med pasientjournalen blant annet er at pasienten skal kunne øve kontroll og ivareta sine rettigheter. Dette understøtter at journalen må inneholde opplysninger om den som har ført journalen, slik at vedkommende kan identifiseres. Utgangspunktet må etter dette være at navnet på den som har ført pasientjournalen, skal fremgå av journalen.

Det må imidlertid være mulig å ta praktiske hensyn. Jeg ser ikke bort fra at bruk av initialer er nokså vanlig i pasientjournaler. Pasientjournalen er som nevnt også et arbeidsverktøy for helsepersonell i deres daglige virke. Påføring av initialer vil normalt være tilstrekkelig til at i alle fall annet helsepersonell på samme arbeidsplass vil vite hvem som har ført journalen. Det kan ikke være nødvendig at et journalnotat alltid skal være signert med fullt navn, så lenge det sikres at også pasienten ved behov kan få innsyn i «hvem» som har ført journalen på en måte som er forståelig for pasienten.»

Dette innebærer at journalen må inneholde informasjon som gjør det mulig å identifisere de som har ført journalnotatene, og at fullt navn i utgangspunktet skal fremgå. Initialer kan benyttes, men da må det ved innsyn opplyses om hvilke navn som initialene indikerer.

Høyesterett drøfter også hvordan innsynet kan foretas i disse tilfellene hvor helsepersonells navn ikke fremgår av journalen. Ett alternativ som påpekes er at helsepersonellet etter krav om innsyn kan rette journalen i medhold av helsepersonelloven § 42, hvor navn føres inn der initialene stod. Retting kan skje av eget tiltak eller etter krav fra pasienten. Et annet og enklere alternativ er at navn opplyses uten retting av journal.

Høyesterett vurderer deretter om noen unntaksregler kan gi grunnlag for å nekte å oppgi navn på helsepersonell. I pasient- og brukerrettighetsloven er det et unntak for situasjoner hvor det er «…påtrengende nødvendig for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten eller brukeren selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står vedkommende nær». Unntaket ble ikke påberopt i saken. Det ble derimot reglene i personopplysningsloven, hvor Høyesterett kort sagt mente at disse ikke kunne gi grunnlag for unntak fra hovedregelen.

At slike innsynsbegjæringer kan være belastende for helsepersonell, er åpenbart. Sykepleieren hadde hatt flere sykmeldinger og plager som følge av denne saken. Foreldrene hadde oppgitt at formålet med innsynet var å vurdere habilitet og forsvarlighet i saksbehandlingen, og at dette er i kjernen av hva innsynsretten kan brukes til. Det var heller ikke fremlagt noen opplysninger i denne saken om at opplysningene ville bli misbrukt.

Dommen var enstemmig.

Avgjørelsen til Høyesterett innebærer at pasienter har rett til å få informasjon om navnet til helsepersonell som har vært involvert i saken. Unntak kan foretas der de meget snevre reglene for dette er oppfylt, hvor det må være «i strid med åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser» å oppgi navn.

Jeg tviler på at Legeforeningen er tilfreds med rettstilstanden som nå er klargjort etter Høyesterettsdommen, selv om avklaringen ikke var overrask­ende. Legeforeningen hadde allerede før saken påpekt et behov for et snevert unntak fra retten til å få oppgitt navn på involvert helsepersonell, der det kan være reell fare for liv eller helseskade for tredjepersoner. Tredjepersoner kan her være helsepersonell, men også andre.

Det kan nok bli aktuelt å jobbe for en lovendring hvor helsepersonell unntaksvis kan holde navnet sitt skjult der det er tilstrekkelige grunner for det, for eksempel av hensyn til helsepersonellets sikkerhet. Slike endringer tar erfaringsmessig lang tid. Etter dagens rettstilstand vil helsepersonell kunne vegre seg for å varsle barnevern og andre myndigheter der det er grunnlag for det. Dette er en rettstilstand som etter mitt syn bør endres. •