Investering i fremtidens leger kan bli nedprioritert når LIS1-finansieringen endres
Fra og med 2026 avvikles den øremerkede finansieringen av LIS1-ordningen. På kort sikt får dette få konsekvenser, men på lang sikt kan en manglende investering i dagens humankapital medføre store konsekvenser for fremtidens legespesialister.
Av Iver Koppen, medlem av redaksjonskomiteen
LIS1-ordningen har vært og er en flaskehals i utdanningen av legespesialister, fordi etterspørselen har oversteget tilbudet av utdanningsstillinger. For mange har dette vært gjenstand for frustrasjon, fordi LIS1 i praksis er obligatorisk og kreves for å kunne fortsette i spesialisering. For Norge som helhet er dette også dårlig nytt da manglende stillinger representerer et uforløst potensial av leger i spesialisering.
Med dette som bakteppet har det ofte vært en tendens til dramatikk rundt hvor mange LIS1-plasser som det politisk bevilges øremerkede midler til når det forhandles om statsbudsjettet. Fra og med statsbudsjettet for 2026 vil denne dramatikken avta noe, fordi de øremerkede midlene flyttes innunder basisbevilgningene til de regionale helseforetakene og kommunene. Det retoriske rasjonale for denne endringen forklares i at øremerkningen egentlig var en slags midlertidig ordning. «Hovedregelen» er at midler budsjetteres gjennom basisbevilgninger i stedet for øremerkning, samt at kun «særskilte forhold» gjør øremerking nødvendig «i en periode» (1).
LIS1-ordningen har vært og er en flaskehals i utdanningen av legespesialister, fordi etterspørselen har oversteget tilbudet av utdanningsstillinger.
Denne avgjørelsen vil trolig ikke føre til færre LIS1-stillinger enn dagens nivå da Helse- og omsorgsdepartementet fastsetter hvor mange LIS1-stillinger som minimum må opprettes. Videre er det Helsedirektoratet som fordeler disse til de regionale helseforetakene samt fylkesvis når det kommer til kommunedelen av LIS1.
Avviklingen av øremerkingen må også ses i sammenheng med en annen vesentlig endring i LIS1-ordningen. Ved en forskriftsendring i 2025 ble det åpnet opp for at helseforetakene og kommunene sammen kunne opprette ekstra LIS1-stillinger innenfor deres gjeldende budsjettrammer (2).
Muligheten for egenopprettede LIS1-stillinger, kombinert med avviklingen av den øremerkede finansieringen, representerer en slags desentralisering og avpolitisering av ansvaret for å sikre et helhetlig utdanningstilbud for leger i spesialisering. Jeg er redd for at dette kan pulverisere det nasjonale og politiske ansvaret for å få yngre leger ut i spesialisering gjennom å svekke forutsigbarheten i spesialistutdanningen – i tillegg til å øke de regionale forskjellene.
Hvordan vil de ferskeste legene bli prioritert når man kan ansette en ekstra LIS2-3 i stedet for en ekstra LIS1? Vil de regionale helseforetakene evne å dimensjonere opp investeringene i LIS1-ordningen, når de må avveie denne innsatsfaktoren opp mot andre innsatsfaktorer som bygg og utstyr? I diskusjonen om man bør skille investerings- og driftsutgiftene, representerer dette en større grad av samordning av investeringer og drift.
I tradisjon tro flyttes flere avgjørelser til en armlengdes avstand fra de politiske styresmaktene. Avslutningsvis vil jeg derfor parafrasere den avdøde britiske legen Julian Tudor-Hart: «nivået av statlig finansiering avhenger av reelle snarere enn retoriske sosiale prioriteringer». •
