Kjære kolleger

The Times They Are A-Changin’

D​ylans tekst er tidløs, men passer ­kanskje enda bedre akkurat nå. Det er apokalyptiske tider – og hva kan man da gripe fatt i for å skrive noe vettugt til kollegene? Alt blir støv, liksom. Krig i mange former, tap av etablerte samfunnsstrukturer, sannheten finnes ikke lenger – og man kommer unna med hva som helst i det offentlige rom, både nasjonalt og internasjonalt.

Dessuten er mye av det som føles naturlig å trekke frem av kritikkverdige forhold på vår egen arena, allerede debattert i dette forumet. Selv om verden «raser sammen», opphører ikke hverdagen i foretakene og primær­helsetjenesten å levere rikelig næring til redaksjonen.

Vi har i Norge kunnet opprettholde et godt selvbilde. I kraft av historien og økende rikdom har vi hatt følelsen av å ha «styr på det» på hjemmebane – stort sett. Vi har også hatt ambisjon om å etablere oss som en humanitær stormakt, til tross for et folketall som enkelte storbyer globalt overgår. Tilliten har vært vårt gull, slik som i de andre nordiske landene. Opp gjennom etterkrigstiden har selvbildet sjelden blitt mer utfordret enn at vi kunne si på TV at «det er typisk norsk å være god». Den nyttårstalen er en stund siden, men vi har ment det fortsatt. Inntil nå, hvor vi de siste ukene har måttet se oss selv grundig i speilet.

Tilbake til helsetjenesten. «Dei vil alltid klaga og kyta», skrev Ivar Aasen på 1800-tallet, med henvisning til at «alt ganga so seint». I vår tid passer dette fortsatt godt. Vi klager – selv om kanskje vårt største problem er at ting også går for fort, slik som ved innføringen av foretaksmodellen. For 25 år siden ble den vedtatt i stort tempo, for at motkrefter ikke skulle få anledning til å konsolidere seg (Stoltenbergs eget utsagn i sin bok). Motargumentene har vært der like lenge som modellen, og har vokst seg sterkere. Ved et par anledninger har opposisjonspartier gått til valg på å utrede alternativer. Intet har skjedd; alt har endt i røyklagte tilbaketog. Man kan spørre seg hvilke «motkrefter» politikere får øye på når de selv kommer i posisjon. Det går i alle fall svært sakte å reversere modellen.

Er det vår egen elite – helseadelen – som fortsatt parerer alle reformforsøk? Uttrykket er Rune Slagstads, som tidligere har presentert det både her og andre steder.

Denne høsten har eksponert vrang­siden av styringsmodellen til fulle. Som flere artikler i dette nummeret dokumenterer, er det særlig finansieringsdelen som fører til stor gjeld og gradvis forvitring av tjenesten. Vedvarende budsjettubalanse medfører endeløse innsparinger år etter år, og vi er kommet dit at man, med henvisning til den alvorlige situasjonen, må kutte tilbud. Økonomiavdelinger stiller spørsmål ved enkeltbehandlinger, regionale foretak legger ned avdelinger og sykehus som leverer etterspurte tjenester på høyt nivå. Nye sykehus slankes underveis i realiseringen fordi økonomien strammer seg til. Historiene om dysfunksjonelle sengeposter, intensivavdelinger og akuttmottak er mange. Eksemplene fra Nye Drammen og et bare delvis fullført Nye Stavanger er ferske.

Vi har denne høsten sett at «alle partier» har forstått alvoret og ønsker vesentlige endringer. De er uenige om hva og hvordan, men Stortinget har samlet seg om å utrede alternative finansieringsmodeller. Helsereform­utvalget skal levere sin innstilling i november 2026. Utvalget arbeider ikke i et vakuum, og det som kommer frem offentlig kan få betydning.

Overlegeforeningen har pekt på at ikke alt er galt ved dagens modell – men at finansieringen er det grunnleggende problemet. Begrensede korrigeringer kan derfor være bedre enn en fullstendig omveltning; en henstilling om ikke å kaste barnet ut med badevannet. I denne konteksten bør vi kanskje være varsomme med å spille for ivrig ut at vi egentlig har tilstrekkelige ressurser. OUS-direktørens utspill, der han legger til grunn at man relativt enkelt kan hente inn åtte milliarder kroner innenfor eget budsjett – midler som antagelig i dag brukes på behandling med begrenset effekt – er pris­verdig selvransakelse.

Samtidig er vi usikre på hvor lavthengende disse fruktene faktisk er, og om 60–30–10-formelen gir et dekkende bilde. Uansett vil det ta tid å realisere slike beløp. Den umiddelbare effekten kan fort bli at politikernes oppfatning forsterkes: at helsetjenesten allerede har mer enn nok ressurser. Da blir konklusjonen lett at det ikke er noe galt med finansieringen – og fisken glipper igjen. •