Lille Pia som ønsket seg et lekehus
Da lille Pia på åtte år spurte pappaen sin om hun kunne få seg et lekehus i hagen, klekte han ut en lur idé. Det sto ikke på pengene, så lille Pia skulle få det hun ønsket seg. Dette var jo uansett en fantastisk mulighet til å lære lille Pia om hvordan økonomien (eller sykehusinvesteringer) fungerer i praksis.
Av Iver Koppen, medlem av redaksjonskomiteen
Lille Pia var i ekstase. Endelig skulle hun få lekehuset som hun hadde drømt om. Her hadde hun blant annet lyst til å leke lege, sykepleier og pasient, slik hun hadde observert mens hun besøkte bestefar på sykehuset forrige høst.
Med stor iver takket hun ja til pappaens forslag. Hjertelig takk! Og hun visste jo heller ikke bedre. Forslaget var rimelig enkelt. De laget en skisse over byggeprosjektet og hvordan dette skulle betales. Pappaen var nevedyktig og ville klare å bygge lekehuset for totalt 5000 kr.
Før pappaen gikk til innkjøp av materialene, var avtalen slik at lille Pia måtte spare opp minst 500 kr. Hun kunne få utdelt litt penger til å bygge opp sin junior egenkapital hvis hun for eksempel utførte litt enkelt husarbeid, eller hvis hun fullførte hjemmeleksene i tide.
Da hun omsider hadde spart opp de 500 kronene, overrakte hun lånesøknaden til pappaen sin for det resterende beløpet. Pappaen sa selvsagt ja til å låne lille Pia de 4500 kronene hun trengte for at han skulle kjøpe materialene. Han hadde jo uansett pengene klar på forhånd.
Lille Pia lyste opp når hun så det ferdige lekehuset i hagen. Samtidig visste hun at lekehuset kom med en liten bakside. Nå skulle lånet tilbakebetales til pappaen med en rente på 4%. Hun fortsatte derfor å stå på med de avtalte arbeidsoppgavene.
Med tårevåte øyne tuslet lille Pia til pappaen sin en dag. Hun hadde så lyst på noen dukker til lekehuset. Kunne de finne en ordning, slik at hjemmeleksene betalte for lekehuset og husarbeidet betalte for dukkene?
Pappaen trøstet lille Pia og foreslo heller å øke pengene hun fikk for utført husarbeid og hjemmeleksene. Lille Pias forslag var uansett ulogisk, tenkte pappaen. Den totale pengesummen som hun hadde gjort seg fortjent til, ville jo ikke bli større om de skilte midlene til lekehusinvesteringen og midlene til dukkene. Dette ville bare redusere lille Pias fleksibilitet i pengebruken.
Pappaen hadde naturligvis rett. Men lille Pia var ikke lenger i ekstase. Hun klarte ikke å fylle lekehuset med andre ting som også var nødvendig for å leke. •
