Nå kan alt skje

I​ januar og februar gikk det knapt en uke på Stortinget uten at det oppsto en slags krise i sykehuspoli­tikken. Noen av dem ble avverget i 12. time, andre ble eskalert. I flere partier ble standpunkt frafalt eller endret i siste liten.

Resultatet er at det har oppstått en uforutsigbarhet i sykehusstyringen som er historisk stor. Den rammer styrene i helseforetakene, helsede­partementet og antageligvis også helsereformutvalget. Dette utvalget, som har fått beskjed om å tenke stort og fritt, kan oppleve at stortingsfler­tallet legger ned veto mot det meste av fritenkningen allerede før utvalget får levert sin innstilling.

En forbeholden sammenfatning av det som har skjedd hittil denne vinteren er at helseminister Jan Christian Vestre har mistet kontrollen på sykehusstyringen. Han har frem til dette året kunnet basere seg på at de mange partiene som er imot foretaksmodellen ikke ville klare å samordne seg. Nå klarer de det av og til. Forbeholdet i observasjonen dreier seg om at det ikke skjer hver gang. MDG, Rødt og SV har av og til hjulpet Vestre med å gjenvinne kontroll.

Akkurat hvorfor de har gjort det, er ikke enkelt å si. Dypest sett er det antagelig kampen om historiefortellingen som betyr noe. Hvem har ansvaret? Regjeringen vil fortelle at opposisjonen er uansvarlig, og at den fatter vedtak som den vet det ikke er penger til å finansiere. Opposisjonspartiene mener regjeringen opptrer uansvarlig fordi den nekter å inngå andre avtaler i Stortinget enn den ene som gjelder statsbudsjettet. Støre- regjeringen kan ikke levere trygg ­styring, når den insisterer på å kjøre slalåm i Stortinget. Ekstra diffust blir bildet fordi opposisjonspartiene konkurrerer med hverandre. Det gjelder å fremstå for velgerne som den mest effektive utfordreren av regjeringen i sykehuspolitikken.

Dersom vi flytter blikket fra Stor­tinget til den virkeligheten sykehus­politikerne baler med, er det ikke tvil om den viktigste årsaken til at det er blitt så mye spill i Stortinget. Det er økonomi. Sykehusbudsjettene er blitt så stramme at alle opposisjonspartier har et stort behov for å vise handlekraft. Når det åpnes et splitter nytt sykehus i Drammen uten pauserom, så kobler alle andre enn Vestre og hans folk det til styringsmodellen.

Helseforetaket spinker og sparer på nybygg for å unngå at lånekostnaden tar en for stor del av driftsbudsjettet. Helseministeren gjentar og gjentar at det ikke blir mer penger til sykehus, om man endrer styringsmodellen, men han blir ikke lenger trodd av ­andre enn Høyre.

Det er rett og slett ikke tenkelig at en offentlig byggherre ville ha droppet pauserom og garderobeskap (opprinnelig forslag i Østfold), dersom for­målet med å bygge «bare» var å lage et funksjonelt sykehusbygg. Da ville man jo blitt målt på byggets kvalitet.

Når man ikke klarer å fullføre sykehusutbyggingen i Stavanger, er det også nesten ufattelig, om man sammen­- ligner med annen offentlig bygg og anleggsvirksomhet. Kostnadssprekk i den sektoren blir nesten alltid møtt med at man gjør jobben ferdig. Konsekvensen er heller at det blir vanskelig­ere å få gjennomslag for nye bygg- og anleggsprosjekter.

Så kan Vestre svare med at finans­departementet ville ha svart på overskridelser i sykehusprosjektene med å foreslå kraftige kutt i overføringene til sykehusenes drift. Men det er det også svært få opposisjonspartier som tror på. Kuttene ville blitt så store at konsekvensene ikke ville ha vært til å bære for en regjering som søkte gjenvalg.

Når det åpnes et splitter nytt sykehus i Drammen uten pauserom, så kobler alle andre enn Vestre og hans folk det til styringsmodellen.

Når Arbeiderpartiets helsepolitikere blir presentert for slike resonnementer, svarer de at opposisjonspartiene til syvende og sist heller ikke er interessert i å bruke mer penger på sykehus. Selv om noen av dem gir mer enn regjeringen i sine alternative budsjetter, så er de summene uforpliktende. Erfaringen fra Solberg-regjeringen, og fra Aps mange budsjettsamtaler med Sp og SV, er at de fleste partier har saker som de prioriterer høyere enn sykehusøkonomi. Det som skjer i Stortinget nå, er at opposisjonspartiene setter søkelyset på struktur og organisering for å slippe å snakke om penger.

Det kan være riktig, men det vil ikke helseminister Jan Christian Vestre få demonstrert før tidligst etter et mulig regjeringsskifte i 2029. Frem til da må han leve med at Ap, og Ap alene, er ansvarlig for de stramme sykehus­budsjettene.

Det er en vanskelig situasjon å være i, men det kan også være en mulighet for helseministeren. I budsjettkonferansen i starten av mars kan han, med sørgelig god dokumentasjon, fortelle sine kolleger at han er i ferd med å miste kontrollen på sykehuspolitikken, og at regjeringen kan bli presset av Stortinget til å reformere styringssystemet for sykehusene før helsereformutvalget kommer med sin anbefaling.

En måte å unngå det på er at regjeringen allerede i forslaget til revidert nasjonalbudsjett i mai viser vilje til å putte mer penger inn i sykehus­sektoren. Man kan bruke noen penger nå – for å avhjelpe akutte problemer, og å kompensere for de merutgiftene som følger av at Stortinget presset frem en annullering av anbudsprosesser for rehabilitering. I tillegg kan man si at regjeringen er innstilt på å bevilge ekstra for å finansiere den helsere­formen som kan komme allerede i 2027.

Kanskje, men bare kanskje, kan det roe minst ett av de rødgrønne opposisjonspartiene. Da kan Vestre gjenvinne kontrollen. •