Prosjekt X(-Ray) kan gi kunnskap

D​ette er ikke første gang man forsøker å løse dette: «For mye i helsevesenet skjer på tross av, ikke på grunn av», sa tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen da han lanserte Samhandlingsreformen, som skulle knytte spesialisthelsetjenesten og den kommunale helse- og omsorgstjen­esten tettere sammen. Nå forsøker helseminister Vestre og regjeringen seg på en Samhandlingsreform 2.0. Da blir det avgjørende at fornuftige pasientforløp også får finansiering.

Et annet mantra for Hanssen var at helseproblemer burde løses på laveste effektive omsorgsnivå – LEON-prinsippet. Senere omdøpte han det til BEON: beste effektive omsorgsnivå. Problemet var at pengene ikke fulgte med. Prinsippet fikk derfor begrenset effekt, og Samhandlingsreformen innfridde aldri ambisjonene. Fremdeles er økonomi en hovedutfordring når foretak og kommuner skal bli enige om å flytte diagnostikk og behandling ut av spesialisthelsetjenesten. I tillegg finnes juridiske barrierer som bremser ønskede endringer.

Én investerer – en annen høster

Vestre og regjeringen ønsker nå at slike hindringer skal utfordres gjennom Prosjekt X i samarbeid med KS, der innovative løsninger i helsevesenet etterlyses. Arbeidet med en ny helse­reform skal bygge på erfaringer fra dette utprøvingsarbeidet, hvor ­kommuner og sykehus tester nye samarbeidsformer. Til nå er 14 pro­sjekter inkludert i regjeringen og KS sitt arbeid med å finne modeller for mer effektiv samhandling.

Samtidig finnes det allerede løsninger som både er utprøvd og forskningsmessig dokumentert. Prehospital røntgen er et godt eksempel på trygge og effektive pasientforløp som kan avlaste sykehusene og spare samfunnet for ressurser. Utfordringen er velkjent: Den som gjør investering­ene, er ikke den samme som høster gevinstene.

Like bra, men billigere å behandle bruddskader lokalt

Fastlege og forsker ved Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin, Stein Vabo, har undersøkt 391 pasienter behandlet for bruddskader lokalt ved legevaktene i Bykle og Valle.

– Det er vesentlig billigere å behandle ukompliserte brudd lokalt enn å sende pasientene til sykehus, er forskerens klare konklusjon. Hele 3,5 millioner kroner ble spart ved å ta røntgen og behandle pasientene lokalt. Besparels­ene skyldes både redusert transport­­behov og lavere behandlingskostnader når behandlingen skjer på legevakt fremfor sykehus.

Allerede i 2021 dokumenterte Vabo at behandling av ukompliserte brudd som ikke krever operasjon, ­holder samme kvalitet i allmennpraksis som på sykehus. Kunnskapen er særlig relevant for kommuner med lang reisevei til sykehus og høy skadeforekomst, som typiske ski­destinasjoner.

Minst én på røntgen hver dag

Jeg er selv fastlege i en slik turist­kommune, med mange skiskader – og stadig flere sykkelskader etter at downhill-sykling ble en satsing i kommunen. Nesbyen har litt over 3200 innbyggere, men mer enn 4000 hytter. Det er 8–9 mil til lokalsykehuset, ­Ringerike sykehus.

Etter å ha møtt en engasjert Vabo på kurs, undersøkte jeg tallene i egen praksis – og de bekreftet inntrykket: Hos oss tas det røntgenbilder av minst én pasient hver dag, året rundt. Enkle radius- og ankelfrakturer reponeres og gipses lokalt. Skulderluksasjoner reponeres raskt etter skade, noe som reduserer risikoen for permanente kapselskader og senere operasjons­behov.

Med noe kortere reisevei enn i Bykle og Valle, men flere pasienter årlig, kan vi anslå at også vår kommune sparer samfunnet for rundt 3,5 millioner kroner årlig gjennom lokal røntgendiagnostikk og behandling. Selv med veksten i sykkelskader er Nesbyen en lillebror sammenlignet med større skidestinasjoner som Hol (Geilo) og Hemsedal. Samlet sparer de fem Hallingdalskommunene med egne røntgenappa­rater trolig minst 15–20 millioner kroner årlig, som et forsiktig anslag.

Fagfolk i sykehus og kommuner er ofte de som først ser hvordan pasientforløp kan forbedres. Da må det også lyttes til dem – slik helseminister ­Vestre gjentatte ganger har sagt at han ønsker.

Lønner seg ikke å behandle lokalt

Gevinsten tilfaller i stor grad helseforetakene, som slipper transport­oppdrag med drosje og ambulanse, samtidig som akuttmottakene avlastes. For å oppnå dette må kommunene investere betydelige beløp i røntgen­utstyr og fremkallingsløsninger. Slike investeringer lar seg ikke regne hjem innenfor takstene i Normaltariffen.

Det faglig beste behandlingsforløpet understøttes dermed ikke av dagens finansieringsordninger. Tvert imot er det ofte mer lønnsomt for kommunene å sende pasientene videre til sykehus. Resultatet er at gode løsninger oppstår på tross av systemet – ikke på grunn av det.

Helsefellesskap med egne samhandlingsbudsjetter

De 19 helsefellesskapene, etablert med utgangspunkt i helseforetakenes opptaksområder, kan utvikles til kraftsentre for samhandling dersom samarbeidet får forutsigbare økonomiske rammer.

I Nasjonal helse- og samhandlingsplan legges det opp til at helsefellesskapene videreføres som arenaer for samarbeid, tjenesteutvikling og felles planlegging mellom kommuner og helseforetak. Her møtes representanter fra kommuner og sykehus, brukere og fastleger som likeverdige parter.

Helsefellesskapene er ikke juridiske enheter, men samarbeidsarenaer på tre nivåer: partnerskapsmøte, strategisk samarbeidsutvalg og faglige samarbeidsutvalg. Samarbeid om røntgendiagnostikk ved lokale legevakter er bare ett eks­empel på hva som kan oppnås når partene finner løsninger i fellesskap. Det som mangler, er finansierings­modeller som gjør at både kommuner og foretak får ta del i gevinstene. Dersom helsefellesskapene fikk egne, forutsigbare budsjetter som partene sammen disponerer, kunne innovasjonstakten øke betydelig i skjæringspunktet mellom kommune og foretak – enten gjennom finansiering av røntgenutstyr eller styrket ambulanse­beredskap tilsvarende innsparingene som oppnås.

Fagfolk i sykehus og kommuner er ofte de som først ser hvordan pasientforløp kan forbedres. Da må det også lyttes til dem – slik helseminister Vestre gjentatte ganger har sagt at han ønsker. •

Bildene viser røntgenbilder av en pasient som oppsøkte Nesbyen legesenter etter å ha pådratt seg et distal underarmsbrudd hvor bildene er sendt digitalt til ortoped på Ringerike sykehus. Ortopeden har gitt råd om teknikk ved reponering og bilder med gips i etterkant viser at bruddet sto fint uten at sykehusbehandling var nødvendig. Pasienten har samtykket til bruk av bilder.