Autonomi

Moralfilosofien definerer dette som: Autonomi – det som følger av egen indre lovmessighet uavhengig av påvirkning utenfra.

AV OVERLEGEFORENINGENS LEDER
ARNE LAUDAL REFSUM

Moralfilosofien definerer dette som: Autonomi – det som følger av egen indre lovmessighet uavhengig av påvirkning utenfra.

I en NOU fra 2004 kommenteres den personlige autonomien som prinsippet om enkeltindividets rett til å bestemme over forhold som gjelder dem selv, og her settes det inn i sammenhengen hvor pasienter selv skal få bestemme over egen behandling. Nå skal ”systemets” rett til å bestemme over pasienten vike for pasientens rett til å bestemme over seg selv, og det vises til en Høyesterettsdom fra 1977 da en pasient fikk innsynsrett i egen journal.

I Lønning I-utvalget om prioriteringer diskuteres legenes autonomi. Her er det snakk om retningslinjer for prioriteringer innen medisinen som fag, og det sies: ”..det vil gå ut over legenes faglige autonomi, dersom utformingen av retningslinjer (for prioriteringer) skal være med på å styre helsetilbudet”. Videre står det: ”Det kan tenkes at enkeltlegenes autonomi må vike i noen henseender, for at legene, som gruppe, skal kunne beholde sin faglige autonomi”.

Faglig autonomi betyr at man i sin yrkesutøvelse ikke er underlagt andres instruksjonsmyndighet, og faglige beslutninger treffes på grunnlag av faglig skjønn som vedkommende profesjonsutøver forutsettes å være best i stand til å utøve. Dette begrunnes at det kun skal tas faglige hensyn ved ytelse av helsehjelp.

BMJ skriver i 2002 at mindre innflytelse gjør leger mer ulykkelige. I den industrialiserte verden er medisinens rolle redusert. Det skyldes både en økt evidens-based basis for virksomheten, og langvarige bestrebelser på å få medisinen under ledelses- og kostnadsmessig kontroll. Før ga myndighetene leger stor autonomi og kontroll over eget arbeide, mens legene aksepterte myndighetenes rett til å bestemme budsjettet. De siste 20 årene har imidlertid en nennsom administrering blitt avløst av hardkokt management.

JAMA 2003 beskriver at det er legenes opplevelse av klinisk autonomi som var avgjørende for deres tilfredshet i yrket. I en rapport fra Legekårsundersøkelsen offentliggjort i Tidsskriftet i 2001 beskrives at kombinasjonen av høye krav og lav kontroll (liten autonomi) i arbeidet er avgjørende for psykisk og fysisk helse. Lav grad av opplevd autonomi var den faktor som var sterkest knyttet til tidspress blant norske leger, som oftere enn andre akademikere opplevde en oppjaget og hektisk hverdag. (Tyssen 2001)

I ”God vakt”- rapporten fra Statens arbeidstilsyn i 2006 viste det seg at legegruppen beskrev en arbeidshverdag som gradvis og over tid er blitt mer krevende. Det er blitt hyppigere inn- og utskrivninger, og betydelig større krav til dokumentasjon er forhold som trekkes frem som tidskrevende, samt at mye av denne dokumentasjonen og registreringen nå må gjøres av den enkelte. Det kan oppsummeres slik: Det fragmenterte helhetsbildet som er gitt av arbeidssituasjonen for legene, gir inntrykk av arbeidstagere med stort faglig engasjement, som opplever å ha et meningsfullt arbeide, men som samtidig sliter med stort arbeidspress, krevende arbeidstidsordninger og et voldsomt ansvar.

I Overlegeforeningens prinsipp- og arbeidsprogram står følgende mål: Ledelse og organisering ved våre foretak må ha som mål å bedre pasientbehandlingen, fremme helhetstenkningen …, og ivareta behovet for autonomi i legerollen.

Hvordan kommer vi så videre. Vi skal ikke tilbake til å være småkonger i egen avdeling eller på sykehuset, og vi skal ikke tilbake til en opphøyet posisjon i forhold til pasientene. Pasientene skal selvfølgelig ha sin egen autonomi, og den skal vi hjelpe dem med å ivareta. Vi aksepterer også prinsippet om at nye behandlingsmetoder bør være evidensed-based, og også at vi skal følge nasjonale og internasjonale retningslinjer for behandlingen vi tilbyr pasientene. Budsjettene skal holdes, og innen disse rammene må det prioriteres, og til slutt er det vi som må stå for å utøve disse prioriteringene. Men gitt alle disse forutsetningene, hvordan kommer vi dit at vi kan øke vår autonomi? Hvordan kommer vi dit at det blir legitimt både å ivareta de økonomiske interessene for våre medlemmer, men også å ivareta de faglige og sosiale interessene, slik at overleger kan få en opplevelse av kontroll over egen arbeidssituasjon og mulighet til å utvikle seg faglig, noe som også vil være til beste både for arbeidsgiver og pasienter? Hvordan får vi til i fellesskap med vår arbeidsgivermotpart å gi legene rom for refleksjon, faglig utvikling og etterutdanning, tid til å slå opp i bøker og tidskrifter uten at dette bare resulterer i at presset forskyves i tid, og kontoret omdannes til et papirhelvete?

Hennestad og Revang skriver i sin bok om endringsledelse om nettopp kunnskapsmedarbeidere at anvendelse av standardisering, formalisering og kontroll av arbeidsprosesser fungerer dårlig overfor ansatte med høy utdanning. De krever som regel autonomi i jobben, myndighet til utforming av arbeidsoppgaver og deltagelse i strategiske vurderinger. Utnyttelse av individuell kunnskap til organisasjonens beste uten at man byråkratiserer ytterligere, er i slike tilfelle en stor (ledelses) utfordring.

Det burde være i våre arbeidsgiveres interesse at vi får nettopp denne muligheten til å utvide vår individuelle kunnskap, slik at både arbeidsgiver, men også faget og pasientene, får mulighet til å nyte godt av vår interesse for å utvide og videreutvikle vår kunnskap.

Kilder:BMJ 2002 Tidskrift Dnlf nr 30, 2001 JAMA, 2003 Hennestad og Revang