Kan du si noe kort om bakgrunnen din ? Jeg er født og oppvokst i tjukkeste Oslo, under trygge sosiale kår, med far som lege og mor som ergo­terapeut. Etter videregående var jeg to år i forsvaret og et år som poeng-sankende pleiemedhjelper på Gaustad sykehus. Jeg startet medisinstudiet i Oslo på midten av åttitallet og var ferdig tidlig på nittitallet. Jeg er gift og har flere barn.

Har du alltid hatt lyst til å bli kirurg? Min interesse for kirurgi ble vekket under turnustjeneste, der en aktiv og engasjert gjeng kirurger involverte kandidatene tidlig. Jeg har arbeidet som kirurg ved sykehuset i Drammen, AHUS, Ringerike, Rikshospitalet, Radiumhospitalet, Diakonhjemmet og Ullevål.

Når ble du interessert i Forsvaret? Jeg avtjente førstegangstjeneste rett etter videregående skole. Jeg tok en befalsutdannelse og var således enga­sjert i to år. Mitt neste møte med ­forsvaret var krigskirurgi kurset som på midten av 90 tallet gikk på Lahaugmoen. Jeg syntes forelesningene og opplevelsene til de som hadde vært ute i verden var spennende og givende. Jeg begynte følgelig allerede for 10-15 år siden å interessere med for krigskirurgi og traumekirurgi. Min traumekirurgisk erfaring har jeg i alt vesentlig ervervet fra Ullevål og Drammen sykehus.

Jeg er for tiden engasjert i Hærens sanitetskompani, Forsvarets sanitets luftmedisinske evakueringstjeneste og altså periodevis engasjert som kirurg i Afghanistan. Dette har gjort at jeg har måttet redusere mitt engasjement som sivil kirurg noe, men ikke mer enn at jeg føler at jeg holder teknikk og ­prosedyrer ved like.

Hvilket forhold har du til Afghanistan ? Jeg har vært i Afghanistan tre ganger. Den ene gangen var jeg der i egenskap av luftmedisinsk evakuerings­tjeneste, da vi tok med oss den brannskadde jenta Naroose. De to andre gangene var jeg der som kirurg i henholdsvis Masar e Sharif (MeS) og i Meymanhe. De to stedene var svært forskjellig med tanke på tjenesten som ble utført. I MeS hadde Norge en større medisinsk installasjon (såkalt Role 2 enhet) med flere høyt kvalifiserte spesialister. Vi var flere kirurger og anestesileger samlet samtidig, og vi hadde tilgjenglig flere operasjonsstuer. Dette gjorde at vi kunne engasjere oss i de lokale forhold uten at det gikk utover den beredskap vi skulle ha for soldatene i felt. Vi kunne besøke det lokale sykehuset i MeS og gi våre Afghanske kollegaer der råd og hjelp i deres ­arbeid. Teknisk sett syntes jeg de sivile afghanske kirurgene i MeS var flinke, men de hadde svært dårlig kirurgisk utstyr, elendige sanitær forhold og ingen mulighet for intensivbehand­ling. Deres teoretiske kunnskap hadde innen enkelte emner klare begrensninger, særlig innen onkologisk ­kirurgi. I mange tilfeller ble vi spurt om det var mulig for oss å operere sivile Afghanere i vårt militære sykehus, og i mange tilfeller gjorde vi det. Under mitt opphold i MeS ble det operert blæresten, lårhalsbrudd, ­brokk, spleenektomi og kjevefraktur for å nevne noe.

Var det spesielle utfordringer? En svært viktig egenskap når man er kirurg i felt er evnen til å improvisere. Strekkbord ble laget av teltstenger og utgåtte militær sko, kanylerte skruer var ikke-eksisterende på flere 100 mils avstand, slik at vi fikk sikte så godt vi kunne, og min første og eneste fiksering og cerclarge av kjeve fraktur ble gjort i samarbeid med en flink tannlege, som heller ikke hadde gjort det før. Resultatet ble bra. Den 14 år gamle jenten som i en trafikkulykke hadde dislosert kjevefraktur og lårhalsbrudd kunne utskrives i velbefinnende. Ellers opererte jeg ut en syv kilo tung milt, der jeg sendte en vevsprøve til histopatologisk undersøkelse i Norge. Ingen har hittil kunnet diagnostisere sykdomsbilde, men kvinnen kunne igjen begynne å spise etter operasjon, og ble utskrevet i velbefinnende, dog med en vedvarende trombocytose som vi aldri fant noe mer ut av. Dette var selvsagt ikke hovedoppgaven vår i Mes. Vi skulle være i stand til å hjelpe våre norske og allierte soldater dersom de skadet seg. Vi hadde ansvar for mange nasjoners soldater og ansvaret var stort. Jeg følte at vi løste oppgaven godt. Historiene fra MeS er mange og spennende, men det kanskje aller beste minnet fra opphold er den flotte inkluderende holdning som rådet i leiren.

 Strekkapparat av soldatstøvler og teltstenger    

 Spleenomegali, operert ved det norske sykehuset

    Cerclarge i ferd med å etableres på kjevefraktur

De kirurgiske og medisinske forhold i Meymahne var svært forskjellig fra de som forelå i MeS. Det var færre spesialister og mindre forhold ved sykehuset. Det var derfor ikke mulig å engasjere seg så mye i sivilt anliggende, da dette ville redusere vår beredskap for eget personell for meget. I Meymahne ble det derfor mye mer beredskapstid. Mye av tiden gikk med til å oppdatere seg faglig via medbrakt litteratur, øvelser, fysisk trening, data og kortspill. Det hendte selvsagt at noen skadet seg, men det var heldigvis relativt sjeldent. Viktigheten av en kirurgs tilstedeværelse ble presisert noen uker etter at jeg dro derfra.

Føler du at tryggheten er godt ivaretatt på disse oppdragene ? Jeg mener at min sikkerhet er godt ivaretatt når jeg er i Afghanistan. Jeg har blitt kurset i militært forsvar og er utstyret med en evne til å forsvare meg selv. Det inkluderer selvsagt ikke opplæring i tungt militært skytts. Vi blir orientert om landets kultur og de miljømessige forhold vi skal leve i. Det er forelesninger om lokale skikker, spesielle sykdommer og mye mer. Vi blir også orientert om hvordan vi skal oppføre oss og om våre plikter og rettigheter i henhold til internasjonale konvensjoner. Inne i leiren er man svært trygg, bak høye murer og vaktsomme blikk.

Hvordan var det å komme i kontakt med sivile afghanere? Det afghanske folk er generelt sett stolte og ærlige mennesker. De jeg møtte var vennlige og takknemlige for den hjelpen vi ga. Det mest bemerkelsesverdige er begrensningene til kvinner og barn. Kvinner og også ofte små jenter skjulte seg bak sjal eller burka. Kvinner og barn snakket ikke med fremmede menn, og i særdeleshet ikke med oss. Dersom de kom til undersøkelse var det alltid med en mannlig nær pårørende. Jeg måtte således først snakke med en tolk, som deretter snakket med en mannlig pårørende som snakket med pasienten. Det kunne lett bli misforståelser eller mangelfull informasjon. Jeg fikk undersøke kvinner og barn, men jeg var nøye med å ha en kvinne med under undersøkelsene.

De som arbeidet som tolker var ofte høyt utdannete afghanere, gjerne leger med utdannelse fra Pakistan. I et land med svært få leger virket det litt underlig, men det å tolke var anerkjent og godt lønnet. De afghanske kirurgene jeg møtte og også opererte sammen med, var teknisk flinke, men utstyret og de sanitære forhold var så elendige at man må nesten se det, for å tro det. Det setter begrensninger for hva man kan gjøre. Intensiv behandling er vanskelig å få til, og operasjoner som krever det, er derfor ikke aktuelt. Kirurgene hadde mer enn nok med å operere vanlige tilstander som blindtarmsbetennelse, magesår og volvolus. Der var de gode, men onkologisk kirurgi, skopisk kirurgi og kirurgi med bruk av protesemateriell og liknende var nærmest ukjent.

Hvorfor drar du ut på oppdrag med forsvaret og til Afghanistan spesielt? Det er ikke et enkelt svar på det, men jeg tror noen og enhver kunne ha godt av å se hvilke forhold enkelte folk lever under utenfor Norge. Mange med meg ville nok se på egne luksusproblemer med litt andre øyne da. Jeg mener at vi gjør en viktig innsats i landet, og på sikt er det viktig også for internasjonal stabilitet. Jeg syntes det er en selvfølge at vi sikrer våre soldater på en best mulig måte og til det kreves et oppegående medisinsk apparat. Det er også helt klart et element av egen eventyrlyst involvert i min avgjørelse om å dra til Afghanistan noe jeg med all grad av sannsynlighet gjør også i år. Heldigvis har min kone og mine barn akseptert mine valg, og er inneforstått med den risiko som foreligger.