Pär Öberg,- svensk handels­reisende i krig og katastrofemedisin

Pär Öberg er svensk anestesisykepleier, med allsidig videre­utdanning innen katastrofemedisin, tropemedisin, u-lands helsetjeneste, informatikk, vitenskapsdokumentasjon og sikkerhets og -mediautdannelse fra Røde Kors.

Han har erfaring fra 9 oppdrag for det internasjonale Røde Kors, dels via det svenske og norske Røde Kors, men også via det internasjonale Røde Kors (Geneve) direkte. Disse oppdragene har i hovedsak vært i krigsområder der han har jobbet som ansvarlig for anestesi og intensivbehandling. Han har også vært ansvarlig i Burundi for 150.000 flyktninger, hvor hoveddelen av innsatsen var tropemedisin, men også mange slet med krigstraumer. Han har vært aktiv i utdannelsen og oppbyggingen av ambulansetjenesten i Afghanistan. Han har også vært ansvarlig for 500 Talibanfanger.

Hva er din erfaring som deltager i ­militære operasjoner?

I alle de områdene jeg har arbeidet har jeg måttet forholde meg til ulike militære aktiviteter. Og i møter og ved diskusjoner angående skadehåndtering, sikkerhetsvurderinger og lignende har jeg jobbet tett med ­militære myndigheter. Militær helsetjeneste er veldig problematisk. Min personlige mening er at man skal skille helsetjenesten så mye fra det militære som mulig. Fra min tid ved Nordic Battle Group føltes det som om 95% av utdanningen av helsepersonellet var ren militær ­trening, og alt for lite fokus på krigs­helsetjeneste, inklusive det å mentalt forberede seg på å komme i nær­kontakt med døende pasienter.

Er dere godt nok utstyrt på oppdragene?

Utstyret er ofte for avansert, det ­fungerer en halv time, så går det i stykker. Man trenger utrustning som tåler støv, fuktighet og støt, ellers er det bortkastede penger. Vi fra vestlig helse­tjeneste har misforstått hvordan man skal jobbe i et krigsområde og fremfor alt i akuttsituasjoner. Vi krang­ler om alt, og skal ha for fint utstyr.

Hva med bevæpning av helsepersonellet, og hva med Genevekonvensjonen?

Man må hele tiden ”trycka på” for å få aksept for at vi jobber underlagt ­Genevekonvensjonen, og at vi ikke er stridende helsepersonell. Personlig synes jeg det er tvilsomt at helsepersonell bærer våpen, også for selvfor­svar. (Jeg har vært rundt i hele Afgha­nistan og vurdert helseinstitusjonene, bla i Helman, Zabul og Uruzgan, og blitt stoppet på en rekke ”checkpoints”. Jeg har uten våpen klart meg der militære innslag har blitt beskutt. Jeg tror at våpen drar til seg vold, og at vi som helsepersonell vil være veldig utsatt i en slik situasjon.

Har du jobbet med det norske militæret?

I Øst-Timor traff jeg disse ”velstå­ende” norske soldatene som ofte feiret og festet. Den militære aktiviteten var liten og FN sykehuset hadde lite/intet å gjøre, men hadde store indre stridigheter pga dårlig og uklart lederskap. Hvert land hadde ansvar for sin del av sykehuset, ett land for operasjonsstuen, et land for laboratoriet osv. Jeg kalte ledelsen for ”un-united”, fordi de respektive land ikke kunne bli enige om en leder, eller hvordan det skulle ledes.

Vi har i Norge et stadig fokus på ­Forsvarets dårlige oppfølging og hånd­tering av senskadene mange av personellet opplever, hvordan håndteres dette i Sverige?

Det viktigste her er forberedelsene før man reiser ut. Man må mentalt f­orberedes med tanke på hva man kommer til å møte. Dette er alfa og omega, og det gjelder kultur, tankesett, historie, levekår og økonomi, hvis man ikke mestrer dette får man senskader. Det er viktig på forhånd å luke ut de som ikke er egnet til å reise på slike oppdrag. Dessuten bør deltagerne samles etter oppdraget for å debriefes. Selve oppfølgingen er dårlig også i Sverige.

Hvordan har det vært å jobbe i ­Afghanistan?

Det å jobbe i Afghanistan er fantastisk!! Det er riktignok et av de mest ­korrupte system som finnes, og da spesielt innen helsetjenesten. Man kan kjøpe seg til all slags behandling, til og med livreddende behandling. Men et mer gjestfritt folk finnes ikke, det virker av og til som om denne gjestfriheten er til besvær for dem selv. Jeg har sett ulike former for grusomheter, men også hvordan vi fra vesten behandler folket, jeg har besøkt mange Guatanamo-lignende fengsler.

Det å jobbe i Afghanistan er fantastisk!!

Hotell Serena episoden, hvor en norsk journalist døde har fått mye oppmerksomhet i Norge, hva tenker du om den episoden?

Som sagt, vi har misforstått hvordan vi skal jobbe i akuttsituasjoner, og vi krangler om alt. Dersom jeg hadde hatt med meg enkelt utstyr og en erfaren kirurg ville journalisten blitt reddet. Man trenger kun kniv, peanger sutur og hansker i tillegg til litt medikamenter og en tube. Videre er det slik at man på slike oppdrag må ha en ferdig planlagt evakueringsplan for alle situasjoner. Hadde man skaffet seg direktenummeret til ambulansen i Kabul? Det finnes 18 lokalsykehus i Kabul som man kan ta i mot skadde på. Jeg har besøkt alle, og tatt ut 6 egnede akuttsykehus.