Det «lovpålagte» helsevesen

Tyngdekraften går i motsatt ­retning. Istedenfor færre blir det flere para­grafer, flere retningslinjer, tykkere offentlige veiledere og mer innfløkte skjemaer.

Som leder av Forbrukerrådet var jeg for mange år siden med i et offentlig utvalg med oppgave å forenkle skjemaer. Vi gikk løs på oppgaven med krum hals, men oppnådde ingen ting. Alle utvalgets forslag havnet i departe­mentets skuff. Gjennomgående var alle byråkrater positive til forenklinger bortsett fra når det gjaldt deres egne skjemaer.

Den gang var ikke helsevesenet plagsomt byråkratisk. Jeg var aktivt med i Norsk Pasientforening fra midten av 80-tallet og da kjempet vi i mange år i motgang for å få politisk aksept for at pasienter måtte få egne lovfestete rettigheter. Det at leger hadde lov­festede plikter blant annet til å yte øyeblikkelig hjelp viste seg i praksis ikke å være tilstrekkelig.

Derfor var det et stort fremskritt at pasientrettighetsloven ble vedtatt. Det samme gjelder også forskjellige andre lovregler på helsesektoren.

Men hvis vi kaster et blikk på dagens situasjon, er det god grunn til å spørre om ikke utviklingen mot et byråkratisert og regelstyrt helsevesen er gått for langt. Mange pasienter opplever at et ord som ”lovpålagt” nærmest fungerer som helsearbeideres hellige mantra.

En god venn som i en periode var mye på sykehus på grunn av egen og sin kones sykdom, fortalte at noe av det som gjorde inntrykk var alle de gangene et spørsmål om hjelp til et eller annet ble besvart med ” Skulle så gjerne, men du skjønner – det er ikke meg!” Opplevelsen var at ingen var rette vedkommende enten det gjaldt å tilkalle legen, bestille ny time, finne et blomsterglass eller rette på lakenet.

Motsatt er det mange som opplever at så lenge reglene følges, er alt i orden og ingen skal kunne ha noen grunn til å beklage seg. Det er betimelig å spørre om plikten til å adlyde lov­giverens ord, om nødvendig konsultere en tilgjengelig jurist, er blitt et overordnet pasientenes behov for god behandling og pleie.

Ganske absurd blir det når regler eller prinsipper tolkes som forbud mot å hjelpe.

Forleden snakket jeg med en pasient som for en tid siden ble utskrevet fra en psykiatrisk institusjon. Hun trengte hjelp fra den kommunale helsetjeneste til å etablere seg i egen bolig, ordne med medisiner og mye annet. Svaret hun fikk da hun ba om hjelp var at ”Nei dessverre. Her arbeider vi ut fra prinsippet om ”brukerstyring”!

Mens jeg skriver dette summer fjernsynet i bakgrunnen. Nyhetsoppleseren forteller om et sykehus som har fått kritikk fra Helsetilsynet for ikke å oppfylle mange av sine ”lovpålagte” oppgaver. Det er jo slik tilsynsmyndighetene arbeider. De registrerer nettopp lovavvik. Men hva sier egentlig en slik informasjon om kvaliteten på behandlingen? Den som ser nærmere etter, oppdager at bak ordet ”lovavvik” i tilsynsmyndighetenes statistikker, skjule det seg mye forskjellig, alt fra ubetydelige formelle feil til grove krenkelser og brudd på menneskerettighetene. Samtidig kan ting som går riktig for seg, formelt sett, likevel være dårlig pasient­behandling. En formell eller forma­listisk tilnærming betyr en risiko for å overse sider ved behandlingen som det er grunn til å slå ned på.

En dom avsagt av Oslo Tingrett våren 2006 illustrerer dette problemet. Den som reiste saken var en kvinne som mente hun var blitt svært dårlig behandlet i det psykiske helsevern. Før hun tok ut stevning hadde hun klaget både til helsetilsynet i fylket, Statens helsetilsyn eller Sivilombudsmannen. Men alle steder ble klagen hennes avvist fordi det ikke ble funnet noe kritikkverdig i den formelle fremgangsmåte som var fulgt. Pasienten satt igjen med en opplevelse av at klageinstansene ikke hadde vurdert det som for henne var det viktige, krenkelsen hun var blitt påført av ansatte på Folloklinikken. Tingretten var enig med henne og konkluderte med at Aker universitetssykehus hadde handlet i strid med hennes rett til personlig frihet og respekt for familielivet (art. 5 og 8 i Den Europeiske menneske­rettighetskonvensjon).

Denne saken viser at helsearbeidere ikke nødvendigvis gir en pasient forsvarlig behandling selv om de formelle vilkår og lovpålagte prosedyrer er fulgt. Også behandling som skjer innen lovens rammer, kan være medisinsk uforsvarlig eller menneskelig uakseptabel. Reglene og jussen trekker opp rammene. Om behandlingen er god eller dårlig handler om noe langt mer. Faglig medisinsk skjønn, praktisk erfaring, evnen til å bygge tillit, til å lytte, vise respekt og ta et selvstendig ansvar har alltid preget den gode legegjerning. Og på det punktet er det vel ingen som ønsker noen forandring.

Generelt er et sikkert enighet om at helsearbeideres ansvar går langt utover det å opptre juridisk korrekt. Samtidig er det for meg som jurist lett å forstå at den stadige strøm av nye regler, rundskriv, veiledere, plattformer som helsebyråkratiet produserer, for ikke å snakke om de stadige omorganiseringer, lett kan skape usikkerhet med hensyn til samfunnets forventninger både til helsetjenesten generelt og til legerollen. Det vil ikke være unaturlig om den generelle tendens her i landet til å møte utfordringer og løse problemer gjennom nye lover og regler også påvirker helsetjenesten og de som jobber der.

Men som pasient er jeg ikke et øyeblikk i tvil. Jeg vil innkalles til operasjon fordi jeg er syk, ikke med den begrunnelse at helsevesenet har en lovpålagt plikt til å behandle meg innen garantert periode. Jeg ønsker ikke en lege som ikke tør å ta ansvar for det hun eller han mener er medisinsk riktig av frykt for å få en jurist eller to på nakken. Jeg ønsker ikke hele tiden å bli konfrontert med ”lovpålagt ditt og lovpålagt datt”. Fordi utviklingen tilsynelatende går i motsatt retning, kunne jeg virkelig ønske at landets overleger snart tar bladet fra munnen. Dere har mye makt. Dere er mange. Dere er ­ressurssterke. Dere vet at målet ikke er å oppfylle loven, men å behandle folks medisinske problemer. Dere skulle ikke behøve å la dere overkjøre verken av politikere som tror at et hvert problem best kan møtes med en ny regel, byråkrater som tror det beste er et nytt rundskriv eller en tilfeldig ansatt jurist som mener å ha det ­juridisk korrekte svar på hvordan loven skal forstås.