Å definere virkeligheten gir makt. Man kan motivere nødvendigheten av å gjennomføre tiltak for å nå de mål man vil nå. Dette gjelder generelt. Politisk er det slått fast at helsevesenet er umett­- elig – et 50 talls nye milliarder er tilført over de siste årene uten at sektoren har løst sine mange utfordringer. Vi forstår derfor alle at dette må tas kraftig tak i – for ”gjøkungen” vil bare ha mer. Få er de som ikke står midt opp i en eller annen prosess som følge av dette. Dersom gjennomgangen konsulentbyrået ECON har gjort for Of/Dnlf gir et riktigere bilde av hva disse bevilgninger har gått med til å dekke er det høyst interessant. Les selv og følg ­linken – det skal også bli interessant å se hva slags oppmerksomhet denne ­virkelighetsbeskrivelsen får!

Papirjournalen er på vei ut og de fleste steder er den helt erstattet av elektronisk journal. For de av oss som har opplevd å måtte bestille opp og vente på jour­naler og bilder, er dette en utrolig forbedring og et umåtelig effektiviser­ingstiltak. Journalen og bildene er ”bare et tastetrykk unna”. Får man en telefon, kan man glede seg selv og en kollega/pasient man måtte ha på tråden med på noen sekunder å være fullt ­oppdatert – problemstillinger kan avklares uten ”strafferunder” i journalarkivet med påfølgende tilbakeringing. På svært mange måter er dette et ­sjumilssteg. Systemene er ikke ufeilbarlige, de er ulike og ”snakker derfor ikke sammen” – her er rom for forbedringer, men vi er likevel over i en annen dimensjon. Tilgjengeligheten er samtidig også et problem, eller i det minste en utford­ring for oss, siden det dreier seg om sensitiv informasjon som ikke må komme på avveie.

Dette er åpenbare utfordringer, men hva med oss selv som er autoriserte ­brukere av disse systemene? Klarer vi å holde tunga rett i munnen? Gjør den lettvinte tilgangen noe med vårt forhold til terskelen for å åpne en journal? ”Et tastetrykk unna” er anner­ledes enn å faktisk måtte bestille opp en journal fra arkivet. Selvsagt skal dette forholdet ikke påvirke vår omgang med slikt materiale, men journalsnoking er et problem og vi har funnet grunn til å adressere det. Helge Haarstad skriver informativt om dette i denne utgaven og vi ­presenterer resultatet av en liten spørreunder­søkelse blant deltagerne på årets vårkurs på Røros.

I forrige nummer fokuserte vi på ­kvalitet i forhold til volum. Vi er ­opptatt av kvalitet i mange sammenhenger i sykehusenes tjenester og kvalitetsaspektet vil derfor alltid være et aktuelt tema. Kvalitetssikring av våre diagnoser burde interessere alle. Er vi mindre flinke til å benytte de tradisjonelle muligheter som byr seg for dette? Frekvensen av ”undersøk­else etter døden” er sterkt fallende og man må spørre seg hvorfor. Er vi ikke lenger bevisste nok på å benytte denne muligheten til å bekrefte våre diagnoser, forstå hva vi ikke forsto eller det læremessige potensiale som ligger i å opprettholde runden på patologen. Mener vi at vi har andre metoder som erstatter denne praksisen – eller er vi redd for å spørre? Er ­produksjonshverdagen så travel at slike rutiner ”taper”?

Dette nummeret er ellers farget av at det kjennes som det er alt annet enn det rent medisinsk-faglige som preger sykehushverdagen for tiden. Gro ­Hillestad Thune tar for seg ”reglenes inntogsmars” i helsevesenet og bekrefter at selv hun som jurist kan bekymre seg for at ikke bare det medicolegale, men også, skal vi si det juridicolegale, kan skade selve virksomhetens idè slik jeg leser henne. Når det kommer fra en profilert jurist oppmuntrer denne bekreftelsen av egen frustrasjon og fortvilelse i en høyere potens! ­Hennes oppfordring til overlegen (det er oss!) om å ta til motmæle gir ny motivasjon – hun uttrykker faktisk en tro på at vår stemme kan telle! Hun treffer meg som nok frykter at helse­vesenet på mange måter i vår tid ­forandres i sin sjel…