Snoker du?

I en spørreundersøkelse til en utvalgt gruppe helsepersonell fremkom det at 17,6 % en eller annen gang hadde snoket i journaler (Andresen & Aasland, Tidsskr Nor Legeforen nr. 24, 2008).

Så lenge en hadde papirjournaler måtte en fysisk ha tilgang til journalen for å kunne lese den, på den annen side var det ingen omfattende kontroll av hvem som leste – og hva som ble lest. Etter hvert som den elektroniske journal har blitt innført har situa­sjonen blitt en helt annen. Langt flere enn tidligere har tilgang til journalene, samtidig blir det også registrert hvem som leser – og hva som blir lest. Men hva har en ­egentlig lov til? Helsepersonellovens § 21, Hovedregel om taushetsplikt – pålegger helsepersonell både en passiv plikt til å tie og en aktiv plikt til å hindre at opplysninger bringes videre til andre. Frem til 2008 var lovgivningen om vern av pasientopplysninger likevel uklar. Blant annet var det uklart om det var forbudt å gjøre seg kjent med taushetsbelagte opp­lysninger slik at det kunne straffe­forfølges. Ot.prp. nr. 25 (2007-2008), Om lov om endringer i helsepersonelloven og helseregisterloven – dannet grunnlaget for to viktige nye paragrafer i ­helsepersonell- og helseregisterloven, vedtatt i mai 2008:

Helsepersonelloven § 21a, Forbud mot urettmessig tilegnelse av taushetsbelagte opplysninger: ”Det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte opplysninger som nevnt i § 21 uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift.”

Helseregisterloven § 13a, Forbud mot urettmessig tilegnelse av helseopplysninger: ”Det er forbudt å lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg, bruke eller besitte helseopplysninger som behandles etter denne loven uten at det er begrunnet i helsehjelp til pasienten, administrasjon av slik hjelp eller har særskilt hjemmel i lov eller forskrift.”

Etter innføringen av disse to nye paragrafene er det ikke lenger noen tvil om at snoking i taushetsbelagte opplysninger er ulovlig og vil kunne medføre straff og/eller administrative sanksjoner. I tillegg sier Helsepersonelloven § 39, Plikt til å føre journal: ”Den som yter helsehjelp, skal nedtegne eller registrere opplysninger som nevnt i § 40 i en journal for den enkelte pasient.” I § 40 settes det krav til journalens innhold, noe som videre er utdypet i Journalforskriften.

Sammenfattet er det et lovmessig krav at innsyn i pasientjournaler skal ha sin begrunnelse i det å yte eller administ­rere helsehjelp, samtidig har en plikt til å journalføre hva som blir gjort. En må med andre ord ha et tjenstlig behov for å åpne en journal. Samtidig forligger det et lovmessig krav til å dokumentere.

Når nabo, samboer eller ektefelle ber deg å gå inn i sykehusjournalen for å sjekke opplysninger, burde ikke det være i orden? Det er jo tross alt pasienten selv som ber om det. Er det ikke pasienten som eier opplysningene i egen journal og som ved det bestemmer hvem som har innsynsrett? Og hva med egne barn? Er det ikke opplagt at en har rett til å lese journalen til egne barn?

I forhold til slike problemstillinger er det viktig å forstå egen rolle som sykehuslege. Det at en gjennom profesjon og arbeidssted teknisk sett har tilgang til journalsystemet betyr ikke at en har anledning til å lese journalen til pasienter ut over de som en selv er med å yte helsehjelp til. Dessuten, helsehjelp som ytes privat utenom det ordinære arbeidsforholdet en har ved sykehuset faller ikke inn under retten til å lese journaler. Journalsystemet ved sykehusene er opprettet for å medvirke til sikker og forsvarlig behandling av sykehusets egne pasienter – med hjemmel i Helsepersonelloven og Journalforskriften. Lesetilgangen en har som sykehuslege er primært tuftet på dette. Helsehjelp som ytes privat faller utenom.

Men hva med en selv? Leger blir også syke. Har en ikke rett til å lese egen journal? Teknisk sett kan mange sykehusleger (og annet sykehuspersonell for den saks skyld) lese egen journal. Mange leger utreder og skriver ut medikamenter til seg selv, selv om etiske regler tilsier at også leger bør søke profesjonell hjelp når det er behov for det. Bruker en sin posisjon som sykehuslege til egenbehandling, har en i prinsippet en dokumentasjonsplikt som for andre pasienter. Det er åpenbart at det må bli en dårlig løsning. Men lesetilgangen brukes også med begrunnelsen at ”en vil følge med i hva som skjer”. Hva ble skrevet i forbindelse med mitt poli­klinikkbesøk hos en kollega, hva var prøveresultatene? En slik begrunnelse for å lese egen journal blir også en blanding av roller. Muligheten en har til å kunne lese egen journal ligger i det faktum at en selv er lege og sykehusansatt. Derved er det ikke sagt at en lovmessig har noen rett til å benytte denne muligheten. Gjør en det inntar en samme rolle som en pasient med lesetilgang til sykehusets journalsystem. En slik rolle er ikke hjemlet i lovverket.

Ved mange sykehus gjennomføres det rutinemessige kontroller av journal-logger. Loggen kan fortelle hvem som har åpnet den elektroniske journalen, dato og klokkeslett, hvilke deler av journalen som er åpnet, og hva det eventuelt er tatt utskrift av. Det å åpne journaler uten å ha en lovmessig hjemmel til det vil derfor kunne ­spores langt tilbake i tid.

Hvordan skal en så holde sin sti ren i forhold til den problematikken? En hver pasient har etter Pasientrettighetsloven § 5-1, Rett til innsyn i journal – ”… med bilag og har etter særskilt forespørsel rett til kopi”. Dersom en som sykehuslege blir spurt av kolleger, naboer, venner eller egen familie om å gi råd i forhold til sykdom, utredning eller behandling, bør en være klar over at en ikke uten videre kan gå inn i sykehusets elektroniske journal. På den annen side, dersom pasienten selv ber om å få utlevert en journalkopi – og deretter selv gir den videre, da brytes verken taushetsplikt eller forbudet mot å åpne journalen uten å ha et tjenstlig behov. Samme prinsipp bør også gjelde ved innsyn i egen journal.

Forbudet mot å lese journaler uten at det foreligger ”tjenstlig behov” har i prinsippet samme formål som taushetsplikten. Dette er noe vi må lære å forholde oss til.