Bruker Norge mye eller lite penger på helse?
For å sammenligne utgifter mellom land er det nødvendig å konvertere til en felles enhet. En mulighet er da å ta utgiftene i norske kroner og konverterer til dollar ved å bruke gjennomsnittlig valutakurs mellom norske kroner og amerikanske dollar.
Forsker Hans Olav Melberg og vitenskapelig avdelingsleder/professor Terje P. Hagen, Institutt for helseledelse og helseøkonomi, Universitetet i Oslo
Konklusjonen blir da at Norge bruker 47% mer enn de nordiske landene og nesten dobbelt så mye som de andre landene i OECD på helsetjenester per innbygger (98%, tall fra 2007, se figur 1). Det kan dermed se ut som om Norge bruker betydelig mer enn andre land på helse.
Det er flere problemer med denne konklusjonen. For det første er ikke tallene for samlede helseutgifter i OECD databasen sammenlignbare. Norge inkluderer for eksempel en stor andel av utgiftene til sykehjem og pleie og omsorgstjenester i hjemmet som helseutgifter, mens andre land regner dette som sosialutgifter. Disse utgiftene utgjør 25% av de totale helseutgiftene for Norge. Dersom man justerer for denne regnskaps-messige forskjellen, faller forskjellen mellom Norge og de andre nordiske landene fra 47% til 30%. Dersom man bruker en enda snevrere definisjon og bare ser på utgiftene til spesialisthelsetjenesten, faller utgiftene ytterlig- ere og Norge bruker da 20% mer enn de andre nordiske landene.
Et annet problem er at utgiftene målt i amerikanske dollar variere mye over tid fordi kronekursen ikke er stabil. Konklusjonene om hvem som bruker mest kan dermed skyldes lite relevante variasjoner i valutakursene. Man korrigerer heller ikke for at priser og lønninger er betydelig høyere i Norge enn andre land og at en dollar derfor kjøper færre leger og sykepleiere her enn andre steder. En delvis løsning på dette problemet er å konvertere utgiftene til dollar ved å bruke kjøpekraftsjusterte beløp. Rent praktisk gjør man dette ved å finne den valutakursen som gjør at noen varer koster det samme i ulike land. Dersom en Big Mac koster 70 kroner i Norge og 10 dollar i USA, vil man si at en dollar tilsvarer syv norske kroner fordi det er den kursen som gjør at en Big Mac koster det samme i Norge og USA. På denne måten får man en noe mer stabil vekslekurs og man tar hensyn til høye priser og lønninger i Norge. En sammenligning der man bruker slike kjøpekraftjusterte beløp, viser at forskjellene mellom Norge og OECD faller fra 98% til 55% når man tar hensyn til prisnivået i Norge og forskjellen faller ytterligere – til 39% – hvis man ikke endrer kjøpekraftsjusteringen årlig, men tar utgangspunkt i et bestemt år (2000). Avgrenser vi analysen til spesialisthelsetjenesten og kjøpekraftsjusterer med utgangspunkt i 2000, er nivået på utgiftene i Norge i praksis på samme nivå som i Danmark og Sverige.
Selv om det er vanlig å bruke kjøpekraftsjusterte beløp når man sammenligner helseutgiftene mellom ulike land, er det også flere problemer med dette. Dersom man er interessert i hvor mye man reelt sitter igjen med til helseformål, må man justere for pris- og lønnsforskjeller mellom helse- sektorene og ikke forskjellene i den generelle økonomien mellom landene. Det beste ville dermed vært om man brukte en helsespesifikk prisindeks der man bare tok hensyn til kostnader som berører helsesektoren. Dette er noe man arbeider med å lage, men så lenge dette arbeidet ikke er fullført, kan man ikke gjøre annet enn å notere problemet slik at man er klar over feilkilden.
Den mest dramatiske endringen kommer imidlertid dersom man måler helsekostnadene som en andel av bruttonasjonalproduktet. Begrunnelsen for dette er at man ønsker å justere for inntekt før man sammenligner. På samme måte som man bruker mer penger på de fleste varer og tjenester når man blir rikere, er det er naturlig at rike land bruker mer på helsetjenester enn andre land. En måte å ta hensyn til dette på er å se på utgiftene som en andel av inntektene (brutto nasjonalprodukt dvs. verdien av alle varer og tjenester som produseres per år). Hvis man gjør det, viser det seg at vi ligger 2% under gjennomsnittet blant de andre landene i OECD. Dette skyldes i stor grad oljeinntektene. Hvis man ser på bruttonasjonalproduktet i Fastlands-Norge, er helseandelen igjen større enn for andre land (30%).
Dersom man ser på spesialishelsetjenesten sin andel av bruttonasjonalproduktet, og ikke bare samlede helseutgifter, viser det seg at vi bruker nesten 20% mindre enn de andre nordiske landene før vi tar hensyn til oljeinntekter, men 10% mer etter en slik korreksjon. En meningsfull sammenligning som tar hensyn til inntekter vil ligge et sted i mellom disse ytterpunktene fordi oljeinntekter skal være med, men de bør fordeles over flere år. Det kan også være nyttig når man sammenligner Norge med de andre nordiske landene, å huske på at Norge nå faktisk har en betydelig høyere inntekt enn disse landene. Bruttonasjonalproduktet i Norge er over 50% høyere per innbygger enn i Sverige og dersom man skal sammenligne med land som har omtrent lik inntekt som oss, er det ikke lenger like naturlig å trekke frem Sverige og Danmark.
Konklusjonen er at det ikke finnes ett mål som er alltid er best når en skal sammenlikne helseutgifter. Den siste tids debatt har gitt oss en mer nyansert forståelse av utgiftsnivået i Norge.
