Fra HUEH til Petit Goave

Erfaringer fra jordskjelv og andre katastrofer

Naturkatastrofer har rammet mennesker til alle tider. Noen har vært av et slikt omfang at de sannsynligvis har hatt avgjørende innflytelse på livet på vår klode, mens andre har passert mer eller mindre upåaktet hen. Enkelte av disse kan forutsies, andre kommer som julekvelden på kjerringa. Og fortsatt forårsaker disse hendelsene regelmessig store menneskelige lidelser og materielle skader. Hvordan kan man best møte disse katastrofene og reduserer lidelsen som følger med disse?

Brynjulf Ystgaard, Overlege, Kirurgisk Avdeling, St. Olavs Hospital

Mye arbeid har blitt lagt ned her, nasjonalt og overnasjonalt. Den store utfordringen er selvfølgelig katastrofer som er så store at de overstiger den nasjonale kapasitet. Dette blir selvsagt en relativ størrelse, av- hengig av hendelsens omfang og den interne kapasiteten i landet som rammes. Politikk spiller også inn, for mange land vil det være et nederlag å motta hjelp utenfra. Når Kina i 1976 opplevde et stort jordskjelv i Tangshan, ville de av politiske grunner ikke ta imot hjelp utenfra, til tross for at antall skadde kunne være så mye som ¾ million. Myanmar ville heller ikke ha hjelp fra utlandet etter en syklon i 2008. Men dette er unntakene, de fleste er villig til å ta imot hjelp, i hvert fall hvis hjelpen når de nødstedte. Hjelpen kan komme fra FN-organisasjoner som World Health Organisation (WHO) eller World Food Programme (WFP). Enkelt­stater kan være givere, slik det svenske Sivilforsvaret bidro etter jordskjelvet i Guajarat, India i 2001. Ikke-statlige organisasjoner (NGO) er det mange av, disse varierer sterkt i størrelse og interessefelt. Deres evne og vilje til å bli koordinert innenfor en større operativ ramme varierer sterkt, men de største og viktigste organisasjonene har lenge sett nødvendigheten av denne samordningen.

Røde Kors er ikke en statlig organisasjon, men baserer likevel sin virksomhet på en traktat med tilslutning fra de fleste nasjoner, Geneve-konven­sjonen. Denne mellomstillingen har sin bakgrunn i Røde Kors sitt utgangs- punkt som en nøytral organisasjon for å yte hjelp til ofre for krig og væpnete konflikter. Etter hvert har aktiviteten ekspandert, og omfatter nå også hjelpe- arbeid ved naturkatastrofer. Dette har ført til en todeling av organisasjonen. ICRC (International Committee of Red Cross) tar seg av det tradisjonelle, konfliktfokuserte arbeidet. IFRC (International Federation of Red Cross and Red Crescent Society) er en sammenslutning av nasjonale Røde Kors-foreninger som bl a arbeider med å samordne og fasilitere disse foreningenes utenlandsaktivitet, også i forbindelse med større naturkatastrofer. Erfaringer fra den siste halvpart av det 20. århundre gjorde at man innad i IFRC utformet enheter som skulle settes inn i tilfelle katastrofer, Emergency Response Units (ERU). Enkeltenheter blir satt opp av forskjellige nasjonale organisasjoner, og aktiviteten blir koordinert gjennom IFRCs hovedkvarter i Geneve. Enhet­ene dekker til sammen det som er nødvendig for et effektivt hjelpe­arbeid, som helse, vannforsyning, logistikk, telekommunikasjon etc. Siden 1996 har ERU-enhetene vært ute i oppdrag mer enn 200 ganger. Ved mindre katastrofer kan enhetene opptre selvstendig, men ved større hendelser vil man koordinere og innordne aktiviteten med andre aktører. FN vil som regel være koordinerende operatør. Aktiviteten skjer bestandig i forståelse med angjeldende land, og som oftest også sammen med aktuelle nasjonale Røde Kors-forening.

Norges Røde Kors har tre ERU-enheter, et feltsykehus, en enhet for primærhelsetjeneste (basic health care unit, BHC) og et Rapid Deployment Emergency Hospital (RDEH). Felt­sykehuset er ganske tungt, og i beste fall kan man komme i drift 5 dager etter en katastrofe. Man rekker da ikke å hjelpe de mest alvorlige skadde. For å prøve å rette på dette har man skapt et lett feltsykehus, Rapid Deployment Emergency Hospital (RDEH). Dette er deler av feltsykehuset som i begrenset tid kan fungere på egen hånd. Man har ennå ikke testet konseptet fullt ut i felt, men håpet er å komme ned på to dagers reaksjonstid og derved nå betydelig flere skadde. Alle enhetene er komplekse tekniske og logistiske enheter, som trenger kontinuerlig trening og oppdatering for å være operable. IFRC har også iverksatt tiltak for å redusere reaksjonstid, og også redusere kostnadene. Det viktigste tiltaket er opprettelsen av regionale logistiske enheter som betjener henholdsvis Nord/ Sør-Amerika, Europa/Nære-Østen/Afrika og Asia/Oceania. Dette er spesielt nyttig for materialer som telt, tepper og annet lettlagret utstyr. Både transportkostnader og transporttid reduseres betydelig ved bruk av slike regionale sentra, og de regionale sentra bidrar også med ekspertise for evaluering av hjelpebehov.

Dette behovet kan variere sterkt. Ved store katastrofer, som på Haiti i januar 2010, er hjelpebehovet enormt. Jordskjelvet som rammet Port-au-Prince var moderat kraftig, men episenteret lå høyt i jordskorpa og nært byen, og landets motstandskraft mot katastrofer var svært liten. Infrastrukturen ble hardt rammet, med veier som ble stengt av sammenraste hus. Rent vann var vanskelig å skaffe, og allerede marginale sanitærforhold ble ytter­ligere forverret. Havna ble stengt, og trafikken på flyplassen initialt betyd- elig redusert. Dette vanskeliggjorde selvfølgelig hjelpearbeidet, det første hovedproblem var intern og ekstern kommunikasjon. Det neste problemet var selvsagt det store antallet skadde, sannsynligvis i størrelseorden 250 000 mennesker. Dette medførte at Norges Røde Kors sendte en utvidet versjon av det lette feltsykehuset (RDEH), i samarbeid med Kanadisk Røde Kors. Personell og materiell ble sendt separat, og mesteparten landet i Santo Domingo i Den Dominikanske Republikk. Deretter fulgte en flere timer lang tur på landeveien til Port-au-Prince. Å samle materiell og personell var vanskelig, vi tilbrakte den første natten i Haiti i sovepose under et mosquitonett. Den neste natten sov i telt utenfor en kirke inne på området til ­Hôpital de l’Université d’état d’Haiti (HUEH), hvor vi påfølgende dag begynte å sette opp sykehuset. Samme dag kunne vi starte med å ta i mot pasienter, men det tok ytterligere to dager før operasjonsstua var i full ­aktivitet. Vi samarbeidet med de haitianske helsemyndighetene og de andre organisasjonene som var i aktivitet i området. Det ble satt opp en felles triage-virksomhet for alle. Våre pasienter ble hentet fra denne linjen. Vi hadde også felles sengepost, som vi sendte pasientene tilbake til etter kirurgi og postoperativ overvåking.

Dette ble et fargerikt felleskap, med operasjonsstuer drevet av amerikanere, sveitsere og oss med felles mottaks- og sengepostsystem. Amerikanerne kom i grupper fra forskjellige sykehus, og ble skiftet ut ukentlig. Aktiviteten ble via ledelsen av HUEH koordinert av World Medical Corps og Partners in Health, to amerikanske NGO’er. Det initiale problemet var utstyr og medikamenter. Vi delte det vi hadde når vårt utstyr ankom, noe som ble tatt veldig godt imot siden vi var den eneste enheten som hadde et fullstendig og uav­hengig oppsett. Senere ble tilførselen mer stabil, og vi fikk også etterfylt våre lagre. Vår operasjonsstue, i telt, var den reneste. Vi tok oss derfor av de ”rene” inngrepene, i tillegg til alle de andre operasjonene. Blant disse hørte keisersnitt, som vi gjorde noen av. Vi fikk også noen skuddskader, samt noen laparotomier. Men den daglige virksomhet var preget av skitne, infiserte sår og kompliserte frakturer. Vi fulgte ICRC-politikk for behandling av disse, hvilket betyr initialt debridement. Etter dette ligger pasienten med tørre bandasjer i 4 dager, før vi tar ham eller henne tilbake til forhåpentligvis en forsinket primærlukning. Dette kan skje ved direkte sutur, fritt hudtransplantat eller lappeplastikk. Dersom såret ikke er rent nok til lukning gjøres re-debridement, for deretter å gjenta prosessen. Vi tilstreber også en enkel antibiotika-politikk, noe som vanligvis er tilstrekkelig ved adekvat kirurgi. Frakturer ble behandlet med gips eller ekstern fiksasjon, når vi hadde det. Vi forsøkte å unngå strekkbehandling, hovedsakelig pga pleieproblemene dette medførte. Etter jordskjelvet ble bygningsmassen ved HUEH gjennomgått av ingeniører. En god del bygninger ble funnet å være brukbare, og tatt i bruk som sengeposter. Men et kraftig etterskjelv en ukes tid etter hovedskjelvet fikk alle ut på gata igjen, og der ble de. Til å begynne med uten beskyttelse mot en stekende sol, men etter hvert fikk man tatt i bruk telt vi og andre hadde med. Vi hadde også med lette feltsenger som ble tatt i bruk overalt.

Vår virksomhet var ikke bare siktet mot behandling av skadde. Vi hadde også med sykepleiere som fokuserte på hygiene og samfunnsmedisin. De etablerte et nært samarbeid med Haitiansk Røde Kors, og drev mye av sin aktivitet gjennom lokale frivillige. Det samme gjorde våre medarbeidere som fokuserte på psyko-sosialt støttearbeid. Deres viktigste oppgave var å få folk i gang igjen, og derved bidra til selvhjelp. Men de gjorde også en stor innsats for barn som var blitt alene, både i form av direkte hjelp og støtte, men også ved å etablere kontakt med trygge hjelpeorganisasjoner for videre ivaretakelse.

Cirka tre uker etter skjelvet avtok strømmen med jordskjelvofre. Dette medførte dog bare en endret epidemiologi, alle som ikke tidligere eller i løpet av disse ukene ikke hadde fått behandling, meldte seg. Mye kunne vi under feltforhold ikke gjøre noe med. Men noen kunne vi hjelpe, bl a en mann som under jordskjelvet fikk utført en laparotomi ved HUEH. Han merket selv ikke noe til skjelvet, men etterpå våknet han helt alene inne på operasjonsstuen med et åpent sår på magen. Han tok seg ut for egen maskin, og fant også veien hjem. Tre uker etterpå kom han tilbake, fortsatt med et åpent sår på magen. Utrolig nok var såret helt rent, og vi kunne fullføre operasjonen påbegynt tre uker tidligere. Hva han opprinnelig ble laparotomert for, derom tier historien.

Vi hadde planer om å overlevere sykehuset til HUEH, men fant etter hvert ut at utstyret sannsynligvis kunne brukes bedre andre steder. Det ble derfor flyttet til Petit Goave utenfor Port-au-Prince. Der er det fortsatt, drevet av personell fra Norge og Canada, og gjør god nytte for seg. Den videre skjebnen vet vi ikke ennå, den henger bl a sammen med resultatet av giverkonferansen i mars 2010, skissert i Action Plan For Recovery and Development of Haiti. Landet står uansett ovenfor store utfordringer. Ikke minst fordi 1300 utdanningsinstitusjoner og 50 helseinstitusjoner ble ødelagt, og mange av lærekreftene, studentene og helsepersonellet ble drept. Vår nærmeste nabo på HUEH var den kollaberte sykepleieskolen, hvor 100 studenter var begravd. Haiti trenger all den hjelp landet kan få. Men som det heter på kreol: Bel dan pa di zanmi – Et vakkert smil betyr ikke at han er din venn.