Råkjør uten konsekvenser

Hvor lett skal det være å endre, endog støpe om store, for samfunnet viktige institusjoner, – i helsevesenet eller for den saks skyld ellers på den offentlige arena? Institusjoner vokser frem, de er i en kontinuerlig endring, spørsmålet her er hvor lav terskelen for de virkelig store sprang- ene skal være. Holder det med polit­iske vedtak som akkurat tipper i den ene eller annen retning. Politiske vedtak og den administrative iverksettelsen av disse er selvsagt gyldige og i henhold til vårt samfunns fundament, men de blir ikke nødvendigvis hverken gode eller riktige av den grunn.

Vi må ha politiske føringer, men på hvilket tidspunkt kommer de fagspesifikke vurderingene inn? Har man tilstrekkelig ydmykhet overfor institusjon­- enes historiske begrunnelse og hva disse selv mener er de egentlige problemer som det må finnes løsninger for? Ved ekstremargumentasjon kan man hevde at vekslende politiske regimer vil kunne vedta varierende, kanskje motsatte føringer (det virker kjent), hvilket må kunne antas å være ødeleggende for komplekse kunnskapsbedrifter med tunge, sentrale samfunnsoppgaver og perspektiver lengre enn 4 år.

Virkeligheten i sykehushverdagen er ”prosjekter og omorganiseringer” – den pågående OUS prosessen er gigantisk i så måte; ekstremt mye endres på en gang, – på utrolig (uansvarlig?) kort tid.

Ingen kan med sikkerhet si noe ­særlig fornuftig om hva de samlede følgene av disse omkalfatringene blir, samtidig som gevinstene ikke er mer enn forhåpninger som skal gå i oppfyllelse.

Konsekvensutredninger er vanskelige å gjennomføre i denne skala, de er derfor vage, overfladiske eller ganske enkelt fraværende. Når man da kjenner tempoet, med hvilket disse ”ideer” settes ut i virkeligheten kan denne titaniske fusjon bare karakteri­seres som ekstremsport. Kunnskapen man har om tidligere fusjoner påbyr særlig nøkternhet når det gjelder økonomisk gevinst – under gunstigste betingelser < 10%. Denne prosessen som betinger nybygging i stor skala (som ennå ikke engang har finansieringen i orden) og bygger på en del andre forutsetninger som ikke synes å kunne innfris, ligger i så måte ikke godt an.

Var utgangspunktet at partene i fusjonen var så dårlig fungerende at resultatet bare kunne bli et bedre fungerende helsetilbud, var det lite å tape. Slik er det imidlertid ikke. Vi snakker om meget, og til dels svært avanserte produsenter av helsetjenester, som alle har nok å gjøre – det er selvsagt noe av problemet (behandlingskøer), men også et forhold som taler mot fusjonen. Enhet­ene er hver for seg passe store eller meget store – en fusjon resulterer i noe som er svært uoversiktlig og etter all sunn fornuft svært utfordrende å styre/drifte. Det eksisterer etablerte samarbeidslinjer og funksjonsfordelinger opparbeidet gjennom år som har sin logiske begrunnelse. Det er svært lett å argumentere for forandring; gammelt er jo ”gammelt”. Når OUS lanseres som resultatet av en prosess der ”pasienten endelig er kommet i sentrum”, spiller man for galleriet. Hvem har de tidligere sykehus ellers vært til for?

Det er ingen drøy påstand at pasienter og ansatte går usikre tider i møte. Alle kort deles ut på nytt, lokalisasjoner ­henger i løse luften, de samme arealene er booket flere ganger og kabalen går selvfølgelig ikke opp. Vi må leve med brudne samarbeidslinjer og enhetlig ledelse over avdelinger som skal løse sine oppgaver på kanskje 5 ulike steder – som ortopedisk avdeling. Denne en­heten, som flere andre, blir Nordens og kanskje Europas største avdeling – et faktum som på en måte kiler litt oppunder selvfølelsen, men som for de med erfaring fra ledelse innen helse­vesenet vet ikke er kanskje engang gjennomførbart på noen god måte. Dette sammen med at det vil ta lang tid (3-4 år, vi har erfaring fra enklere prosesser med makeskiftet ØNH/Øye avdelingen) vil ganske sikkert svekke tilbudet til pasienten, det er bare spørsmål om hvor mye og hvor lenge. Det er størrelsen, tempoet og til slutt det håpløse kravet til parallelle innsparinger som gjør dette svært tvilsomt. Det er ikke satt av omstillingsmidler – ti man altså skal hente ut løpende gevinster av fusjonen. Hvem kan tro på dette?

Konsekvensene av dette halsbrekk­ende kjøret er det klinikerne og sykepleierne som må bære. Og pasientene. Det er allerede tøffe tak på avdelingene – det har vært det lenge pga kontinuerlige omorganiseringer i mindre skala som ikke akkurat ”smører” driften. Folk slutter pga dette allerede, og flere avdel­inger har lidd store og til dels uopprett­elige (innenfor kort tid) kompetansetap med svekket tilbud ut som en naturlig konsekvens. Dette er selvsagt dypt alvorlig.

Vår erfaring er likevel at mislykkede prosjekter ikke får noen naturlige følger – ikke blir prosjektene evaluert og ”prosjektørene” flyttes til andre oppgaver. Vi snakker om forvaltning av felles midler, evaluering av feilslåtte prosesser burde vekke interesse bare av den grunn! Det mest alvorlige er selvsagt at gode tilbud som burde blitt bedre gjennom mer naturlige faglige prosesser – nedenfra, blir svekket av ”kongstanker” som savner forsvarlig konsekvensutredninger, tredd ned ovenfra. Jeg snakker her både om de små lokale og de større prosesser som omfatter flere helseforetak. Det er på høy tid å etterlyse en diskusjon rundt dette. Man kan gjerne være forandringsvillig, men svakere tjenester og dårligere organisering av samarbeidet er uakseptabelt. Det har vært gjennomført mye dårlige prosesser og det går fortsatt i et forrykende tempo – over stokk og stein.