Styrer eller styres?
Hva kan en administrerende direktør i regionalt helseforetak mene i det offentlige rom? Kan han være ”politisk”, eller er han kun et redskap for andre, dvs. styret i HMN?
Av Anne-Karin Rime
Leder av Overlegeforeningen
Gunnar Bovim er adm. dir. i Helse Midt-Norge RHF. Han har en omfattende bakgrunn: Spesialist i nevrologi, professor og dekan ved NTNU, adm. dir. St Olavs hospital, og deltaker i styrer, råd og utvalg, både nasjonalt og internasjonalt. Han har et stort nettverk og stor innflytelse på mange viktige arenaer.
Hva han mener i en rekke saker er derfor viktig. ”Overlegen” møtte ham på hans kontor, en tidlig morgen.
– I Strategi 2020-prosessen har mange oppfattet deg som samfunnspolitisk. Du snakker om kulturbudsjett, bussjåfører og Malawi. Hvordan kan dette ha seg?
– Jo høyere opp i norsk helsevesen man sitter, desto mer politikknært er man. Som direktør på St. Olav var jeg mer pasientnært, som dekan mer politikknært. Jeg er bevisst på at jeg bedriver samfunnsmedisin i min nåværende rolle. Jeg pleier å tøyse med en kjent professor i samfunnsmedisin om at jeg bedriver mer samfunnsmedisin enn han.
– Men er det ikke styreleder som skal være politiker og du en utfører?
– Forholdet mellom styret og adm. dir. er et tillitsforhold. Jeg kan og skal mene det styret bestemmer. Jeg har alltid hatt tett dialog med styreleder i det daglige, og forholdet er komfortabelt. Men jeg kan være sterk på retning. Jeg innstiller også samfunnspolitiske saker for styret. I Strategi 2020-prosessen vil det være mest bekvemt å ha det som det er. Men hvis dette ikke er bærekraftig på lang sikt, må jeg kanskje gå ”mot folket”? Da beveger jeg meg nok i en gråsone mellom fag og politikk. Jeg er kanskje ikke den minst politiske av direktørene.
– Leger beskyldes av og til for å skyve pasientene foran seg i sin kamp for egne interesser. Skyver du styret foran deg for å få gjennom dine ideer?
– Enhver leder er mellom barken og veden; Det er alltid noen over, noen under. Man kan alltids mistenkes for spill. Og man kan beskylde andre for et spill når det er bekvemt. Det er alltid spillmuligheter. Jeg forholder meg til min oppdragsgiver som har satt meg til en oppgave. Men min idealistiske holdning er klar: Jeg skal utforme god helsetjeneste.
– Det er delte meninger om man skal beholde det regionale nivået, alternativt om man skal legge ned HF-styrene. Hva mener du om dette?
– Om vi skal ha det regionale nivået er partipolitikk. Men det er en styrke å ha lokal forankring siden det er stor forskjell på regionene. God lokal forankring får man ikke uten HF-styrene. En svakhet med dagens system er dårligere styringsevne og lengre tid fra vedtak til handling.
– Men når økonomien etter hvert har kommet mer i orden, er vel embetsverket i Helse- og omsorgsdepartementet fornøyd med dere på regionalt nivå?
– Det er god kontakt mellom HOD og RHF-et.
– Foretaksmodellen evalueres i 2010. Kommer det endringer i retning mer konsernstyring?
– Jeg tror kanskje det. Men jeg er usikker på hvilken av ulike modeller jeg vil foretrekke. Generelt synes jeg at god debatt på flere nivåer gir bedre beslutninger. Men RHF-nivået vil alltid ha en trang til å bry seg på HF-nivået og ha bedre styringseffektivitet.
– Legene har etterlyst mer fokus på faglig kvalitet og bedre kvalitetsindikatorer enn korridorpasienter etc. Hva tenker du må gjøres videre?
– Vi må satse på kvalitet. Gode kvalitetsindikatorer er vanskelig. Vi har noen, for eksempel 5-års-overlevelser. Disse er for trege. Vi må også ha noen kjappe som vi kan agere på fra måned til måned. Men vi kan også bruke de ”ultratrege” som for eksempel Helseundersøkelsene i Nord-Trøndelag (HUNT). Jeg vil bruke fagnettverkene i regionen i kvalitetsarbeidet. Og Legeforeningen har en stående invitasjon til å komme med forslag. For øvrig er god pasienttilfredshet nødvendig, men ikke tilstrekkelig.
– Skal det bli mer registrering og rapportering?
– Nei, jeg vil ikke utvikle noe byråkrati på dette. Jeg vil vektlegge gode IKT-systemer der det blir automatiske registreringer.
– Forskning er en av de fire hovedoppgavene til norske sykehus. Det synes vanskelig for mange leger å få tid til forskning når det er så mye fokus på aktiv pasientbehandling. Hva tenker du om dette?
– Internasjonalt er det en klar sammenheng mellom mye forskning og høy kvalitet. Det er for lite forskning i norske sykehus. Vi har lagt inn mye penger og jeg vil påstå at det ikke mangler penger, men søkere. Jeg tror vi må ”pushe” en kultur som ikke er der. Jeg spør meg: Er legene forsknings-sultne?
– Legeforeningen går inn for faste stillinger for leger i spesialisering. Har du et standpunkt til dette?
– Dette har jeg ikke noe gjennomtenkt svar på. Men vi må uansett løse problemet med at mange leger går i vikariater. Men generelt ønsker jeg et mindre autoritativt system for legestillinger enn dagens ID-nr.-system.
Tilmålt tid er slutt. Ledermøtet venter på direktøren, og samfunnsmedisineren…