Hva skjer i en avdeling når Helsetilsynet rykker ut etter en alvorlig hendelse har funnet sted?

Bakgrunn, Stortinget har vedtatt en to-årig forsøksordning med umiddelbar varslingsplikt ved alvorlige hend­elser i helsevesenet, og med eventuelt påfølgende besøk av en utrykningsgruppe fra Helsetilsynet. Mange har oppfattet Tilsynets nye utrykningsgruppe som syndebukkjeger i større grad enn hjelpere til forbedring av rutiner og systemer, og dette har skapt bekymring og usikkerhet blant mange yrkesgrupper. Her er en beskrivelse fra en middels stor kvinneklinikk, og hvordan Helsetilsynets besøk har påvirket de forskjelle involverte.

Dette er saken; like før en stor ­høytid ble en 2. gangsfødene kvinne sentralisert til å føde ved vår avdeling pga. tidligere sykehistorie. Pas. følges tett av for- og bakvakt med kontinuerlig CTG ( hjerte- registrering) der det fortløpende gjøres vurderinger. Dessverre inntrer en akutt forverring som resulterer i et katastrofesnitt med et dårlig barn med APGAR 0-1-2

De involverte; Som gynekolog er man svært bevisst at faget har stor fallhøyde og at mange leveår kan gå tapt ved alvorlige feilvurderinger. Vakthavende overlege var kjent blant kollegaer som både dyktig og samvittighetsfull. Det å få et uventet dårlig barn er noe av det verste som rammer en obstetriker med mye personlig fortvilelse og selvransakelse, samt påfølgende tvil om egne evner og dømmekraft. Vakthavende rapporterte umiddelbart til ledelsen som kontaktet Helsetilsynet, som stilte med en Utrykningsgruppe sammensatt av 6 ulike fagfolk til intervju av involverte og innhenting av fakta/dokumentasjon. Tilsynet skrev et resymé som overlegen/avdelingen fikk gi tilbakemelding på før aktuelle overlege skjønte at hun sannsynligvis kom til å få en advarsel med bakgrunn i påstått feiltolkning av CTG. Den endelige dommen forelå etter 5 ­måneder.

Den personlige belastningen ble for stor, og førte til langvarig sykemeld­ing med påfølgende redsel for å bli involvert i nye hendelser, og i verste fall miste lisensen og levebrødet. Muligheten for andre yrkesvalg ble fortløpende vurdert, samtidig som legen hyret sin egen, private advokat.

Ledelsen; Medisinskfaglig ansvarlig og klinikksjef måtte i tillegg til støtte av vaktteam og foreldre, avgjøre om dette var en sak som de var pliktig å melde. Klare retningslinjer foreligger ikke, og fylkeslegen ble konsultert før man ble enige om melding til Helsetilsynet. Ved tilsynsbesøk ble alle aktuelle skriftlige prosedyrer gjennomgått, med fokus på håndtering av prøvesvar, varslingslinjer og samarbeidsforhold. Ledelsen måtte overfor legekollegier svare for hvorfor enkelte hendelser meldes, og uklare rutiner sett fra overlegenes stå sted førte til frustrasjon og heftig diskusjon.

Øvrige kollegaer; Legekollegiet følte med vaktteamet, vel klar over at kun tilfeldighetene gjorde at man selv ikke var involvert. Usikkert omkring utrykningsteamets hensikt og mandat, førte til en nervøs stemning forsterket av den involverte legens fortvilelse og etter hvert sykemelding. Angsten for å gjøre nye ”feil” eller komme i likn­ende situasjon, førte til at man i større grad utførte keisersnitt der det var den minste tvil om tolkning av CTG. Arbeidsbelastningen i en allerede underbemannet avdeling økte som resultat av sykemeldingen, og da ­Helsetilsynets advarsel endelig forelå, reagerte alle med skuffelse og resignasjon. Flere vurderer om de har mot og krefter til å stå i et så belastende fag med så ørsmå marginer når ­myndighetene forventer at det aldri gjøres eventuelle feilvurderinger.

Resultater; I dag, 5 måneder etter tilsynsbesøket, er den involverte ­stadig sykemeldt, samt at en erfaren overlege har søkt om permisjon i ett år på bakgrunn av arbeidsbelastn­ingen. Kollegaer ved avdelingen har klaget på premissene i dommen (advarselen) på grunn av sakkyndiges tolkning av CTG, og klagen er tatt til følge med opprettelse av ny sakkyndig.

Konklusjon; Alvorlige hendelser er tragisk og skremmende for alle involverte, med store personlige konsekv­enser. Pr i dag er virker besøk av Tilsynet som en gedigen ekstrabelastning der involverte som har handlet etter beste evne, raskt kan føle seg anklaget og som om de skal opp i retten uten advokat. Dersom tilsynet skal ha en funksjon, må hensikten og mandatet være klart definert, og konklusjonene rimelig i forhold til de vurderingene arbeidstakeren til en hver tid er ­tvunget til å gjøre.