Kjære kolleger

I jubileumsnummeret hadde vi fokus på sykehusspesialisten og foreningen – naturlig nok. Vi trykket artikkelen til Rosta og Aasland der ett av resultatene var at vi stadig bruker mindre tid på pasientkontakt – det må jo være et tankekors. Vi bruker faktisk mer tid på andre ting enn på pasienten. Det kan ikke være en villet utvikling, det må være noe som finner sted som følge av andre momenter i vår hverdag.

Jeg ønsker ikke en slik utvikling. Jeg er ikke overrasket – det stemmer godt overens med min intuitive oppfatning av egen hverdag. At jeg bruker kun 46 % av min tid på diagnose, behandling og samtale med pasienten, bør være et ”varsel”. Med den entusiasmen legen kjenner for faget i sin opprinnelige form, er det naturlig at dette skaper frustrasjon – jeg er ikke som kirurg tilfreds med å bedrive bokholderi mer enn jeg har pasientkontakt! Og trenden er altså at dette misforholdet forsterkes.

Arbeidsgiver, som ønsker en effektiv ansatt på sin plass ved ”samlebåndet” (jfr Ole Bergs artikkel) må jo forskrekkes av slik ”misbruk av arbeidskraft”. Det kommer imidlertid an på hva han synes er viktig. Faren er nok at det for arbeidsgiver er vel så viktig at alle stig ende krav til dokumentasjon oppfylles, rapporter skrives, prosedyrer utarbeides og oppdateres og innsynsmyndigheters forespørsler besvares. Ingen mener at disse mange tilpliktelser er uviktige – tvert om er det nødvendige følger av bedrede pasientrettigheter og legitime krav til oss som leverer helsetjenester. Men, om det legger beslag på brorparten av arbeidstiden, er det kanskje verdt å foreta en evaluering?

Pasienten har direkte interesse av at jeg bruker min tid på ham, og først og fremst det. Det gjelder under den aktuelle behandlingen, – og generelt ved at jeg opprettholder og utvikler min kompetanse.

Hva er tidstyvene her? Det tradisjonelle papirarbeid av ymse slag blir jo ikke mindre, byråkratiseringen og ”juridifiseringen” av yrke og arbeidsplass krever sitt, det har en helt egen ”tyngdekraft”. Kravene til dokumentasjon bare øker. Utredningsarbeid i forbindelse med omorganiseringer når et omfang som faktisk gjør det også ”tellende” i disse tider. Det er jo et paradoks at ettersom man får en stadig mer profesjonell ledelse, holdes vi også opptatt med organiseringen i bare økende grad! Aldri har det vært så mange møter, noen nyttige – slett ikke alle. Endringsgleden er stor i dagens ledelse (”den som ikke hele tiden er i bevegelse, står stille” er et populært f yndord ). Nye utspill kommer så tett at man ikke tør la vær å følge med.

Helsetilsynet er i fokus denne gangen, med flere innfallsvinkler. En er en observert økning i henvendelser til foretak og avdelinger som følge av pasientklager. Impliserte i behandlingsforløp blir bedt om å svare på flere spørsmål. Et brev fra denne instans oppfattes alltid som alvorlig og kan ikke besvares lettvint – det er alltid mye arbeid med en slik henvendelse. Det er derfor viktig at vi innen sykehuset utvikler mekanismer som på en effektiv måte håndterer slike henvendelser. Den enkelte medarbeider er gjennom Helsepersonelloven riktignok langt på vei personlig ansvarliggjort, men vi vil trenge et ”bistandsapparat” på arbeidsplassen som raskt setter slike saker på mest mulig riktige spor – ikke ulikt ”gode pasientforløp”.

På samme måte må Helsetilsynet arbeide med gode interne rutiner og å utvikle skarpe medisinske og juridiske medarbeidere som fort skiller ”skitt og kanel”, ”snørr og barter”. Enkelte henvendelser vil dreie seg om såkalte ”ikke-saker” som da både er en unødvendig belastning for helsepersonellet og unyttig tid for alle involverte. Dette har man sett eksempler på i eget felt bare det siste året, – som har tappet system og medarbeidere for energi.

En sak er avsluttet ved at tilsynet trekker sin egen konklusjon etter å ha blitt imøtegått på enkle faktiske forhold. Den andre er pågående og for alle med kjennskap til den et eksempel på at man for noen klager vil trenge en effektiv ”lynavleder”. De skal ha sin rettmessige behandling og oppmerksomhet – men ikke igjennom en slik ”prosedering”.

Tapet er ikke bare bortkastet tid, men kan også bli en endring av forholdet mellom lege og pasient. På samme måte som vi nå ser at helseforetaket sender ut brev til pasientene som snart er mer omfattende enn det man får fra sitt forsikringsselskap – et evig mas om ”Rett til helsehjelp”, ”Klage adgang”, ”Fristbrudd” og ”Fritt sykehusvalg” – så mye at den vesentlige informasjonen om at Albyl skal seponeres 7 dager før innleggelse blir helt borte, må kanskje også vi skaffe oss våre ”ansvarsfritagelses-dokumenter”? Skal vi kanskje la det bli standard at pasientene får tilsvarende dokumenter med liten skrift som vi kan vise til når det spisser seg til? Ingen behandling uten ”kontrakt”? Vår pasientkoordinator sender nå ut på det meste 11 siders innleggelsesbrev

Vi får si med Gro Hillestad Thune (2/2009): ”Jeg vil innkalles til operasjon fordi jeg er syk, ikke med den begrunnelse at helsevesenet har plikt til å behandle meg innen garantert periode. Jeg ønsker ikke en lege som ikke tør ta ansvar for det hun eller han mener er medisinsk riktig av frykt for å få en jurist eller to på nakken”.