Leger gjør også feil

Tidligere tiders autoritære og patriakalske legeskikkelse har for lenge siden klatret ned av pidestallen. Allikevel er det slik at pasientene alltid vil oppfatte seg som underlegne i forhold til legen, fordi hun eller han kommer til oss i en situasjon hvor vi sitter på kompetansen, og de trenger vår hjelp. De er prisgitt vår måte å håndtere deres symptomer og plager på, vår måte å ta dem på alvor, vår måte å vise respekt på for dem og deres livssituasjon. Som sykehusleger er vi øverste representant for store overveldende systemer, hvor hver og en pasient nok dessverre ofte føler seg som en umyndiggjort liten brikke i et stort puslespill. De må bokstavelig talt legge sine liv i våre hender, og stole på at vi gjør vårt beste. Noe vi da også gjør. Men av og til går det galt. Det går galt fordi vi ikke gjør noe når vi skulle ha gjort det, vi gjør noe for raskt, på sviktende grunnlag, eller vi gjør noe for sent, enda pasient eller pårørende har sagt fra at noe er galt. En sjelden gang gjør vi noe vi ikke skulle ha gjort.

Det er måten vi da håndterer dette på som avgjør om dette blir en hendelse som pasienten kan akseptere og som v som profesjonelle yrkesutøvere og som mennesker kan lære av, eller om det blir begynnelsen på en smertefull prosess for begge parter. Pasienten føler seg sveket av et system og av en autoritetsperson som ikke forteller sannheten, og legen føler seg mistenkeliggjort og gjort til syndebukk for systemet, eller rett og slett for sjebnen. Vi har kanskje gitt pasienten og de pårørende urealistiske forventninger på forhånd, i et velment forsøk på å gi trygghet. Vi har kanskje underkommunisert risiko og komplikasjonsrate for ikke å skremme. Nå må vi ta ansvaret, og starten på dette er å sette seg ned med pasienten og pårørende i en åpen dialog om hva som har hendt. Hvorfor det har hendt, og hvordan kunne dette skje. Si unnskyld der hvor det er relevant, og heller en gang for mye enn en gang for lite. Lederen av den danske Lægeforening sier det så treffende: ”Den enkelte patient har krav på at få et svar på sine spørgsmål og i nogle tilfælde også et ”undskyld”.

Hensikten med pasientsikkerhetssystemer er at disse feilene ikke skal skje. Hensikten med helsetilsynsgranskninger av enkelttilfeller og av saksområder er for å lære. Skaden eller feilen har allerede skjedd for den enkelte pasient, men vi må gjøre alt vi kan for å unngå at det skjer om igjen. Da må vi kunne melde trygt uten at systemet skal være ute etter å sanksjonere melderen. Vi må ha et tilsyn som arbeider grundig og raskt. Overlegeforeningen har tatt til orde for etableringen av en havarikommisjon for helsevesenet som et nyttig verktøy i denne sammenheng. Stortingsflertallet har avvist denne løsningen i denne omgang, og i stedet støttet helsedepartementets Utrykningteam fra helsetilsynet. Reaksjonene vi har mottatt viser at den ordningen åpenbart ikke har funnet sin form enda.

I Sverige og Danmark mistet pasientene sine partsrettigheter i tilsynssaker ved nyttår, og dialog mellom helsepersonell og pasienter ble satt sentralt i prosessene i slike saker. I Norge vurderes nå å gi pasientene partsrettigheter, til en årlig kostnad av over 50 millioner kr i økte saksbehandlingskostnader i Statens Helsetilsyn lokalt og sentralt. Pasienter/pårørende skal (kanskje, utvalget som har vurdert dette er delt i sin innstilling) få innsyns- og klagerett på avgjørelser hos Helsetilsynet i fylket, men ikke klagerett på vedtak i Statens Helsetilsyn. Sakene vil ta enda lenger tid å ferdigbehandle, noe som allerede i dag er en av de største belastningene for involvert helsepersonell. Jeg anbefaler helseministeren å se godt på ordningene i Sverige og Danmark. Åpenhet og dialog må være nøkkelordene i en slik sammenheng sammen med det lille ordet unnskyld.

God sommer til alle våre tillitsvalgte og alle våre medlemmer!