Ny varslingsplikt for spesialisthelsetjenesten og utrykningsgruppe i Statens helsetilsyn

Ovenstående er den korte v­ersjonen av en nyskapning innen tilsyn. Den skaper mange ­spørsmål som hvorfor? Hva ønsker man å oppnå? Er dette keiserens nye klær, eller har tilsynet fått annet ­mandat? Hva innebærer det i praksis for helsetjenesten, personell, pasienter og pårørende? I det videre vil vi berøre noen av disse spørsmål­ene og gi innblikk i de utfordringene Statens helsetilsyn ser når ordningen skal utprøves og utvikles.

Bakgrunn

Fra faglig hold har det gjennom lang tid vært tatt til orde for at uønskede hendelser burde granskes eksternt som virkemiddel for styrket pasientsikkerhet og kvalitet. For et år siden blusset denne debatten kraftig opp igjen i kjølvannet av noen alvorlige hendelser der pårørende var sterkt kritiske til den behandlingen og ­oppfølgingen pasientene hadde vært utsatt for, og til tilsynsmyndighetens håndtering av sakene. I tillegg har det fra helsepersonell vært uttalt hvor belastende og lite læringsfremmende det er, når tilsynssaker har årelang saksbehandlingstid. Helseministeren besluttet å iverksette tiltak som kunne møte disse utfordringene. Det ble besluttet en eierpålagt varslingsplikt for spesialisthelsetjenesten og et oppdrag til Statens helsetilsyn om å opprette en utrykningsgruppe. Lovfesting av ordningen skal behandles i Stor­tinget allerede i vår.

Hvorfor

Den overordnede målsetting til tilsyn er å bidra til pasientsikkerhet. Tilsynsmyndigheten er og skal være en uavhengig instans, og vårt mandat ble ikke endret som følge av dette. Det er fortsatt slik at tilsynets jobb, også i disse varslingssakene, er å undersøke og vurdere om pasienten har fått forsvarlig helsehjelp. Forsvarlig helsehjelp forutsetter at faglig ledelse, ­styring og kontroll er god nok – er det rammevilkår som legger til rette for at helsepersonell kan gjøre en god og forsvarlig jobb? I tillegg innebærer forsvarlighetsvurderingen at vi må vurdere helsepersonellets handlinger og faglige utøvelse.

Utfordringer

For tilsynsmyndigheten er det mange utfordringer og dilemmaer knyttet til dette arbeidet. Pasientsikkerhet skapes i tjenesten, og ikke i tilsynet. Hvordan kan vi praktisk utføre vår jobb innenfor de rammene vi har (lovgivningen), slik at vi faktisk understøtter tjenestens eget arbeid? Hvilken kompetanse trenger vi og hvordan skaffer vi den? Hvordan kan vi på en god måte gjennomføre samtaler med personell og pårørende som befinner seg i en svært sårbar og vanskelig situasjon? Hvordan innhente mest mulig relevant informasjon for å forstå hendelsen og de bakenforliggende årsakene? Hvordan få og bruke informasjon fra ­pasient/pårørende på best mulig måte? Hvordan sikre personellets rettssikkerhet, med muligheter for å uttale seg etc. uten å bruke lang tid? Hvordan sikre kompetanse nok til at helsepersonells faglige utøvelse blir vurdert av en likemann?

Hvordan

Ordningen ble innført 1.6.2010 og iverksatt umiddelbart. Det innebærer at praksis og metoder må utvikles underveis, uten forutgående utred­ninger og planlegging. Vår erfaring med planlagte tilsyn ved system­revisjon, håndtering av meldinger og behandling av tilsynssaker både i Helsetilsynet i fylkene og i Statens helsetilsyn, ligger til grunn for den behandling av varsler og gjennom­føring av utrykninger som vi nå benytter og justerer fortløpende.

Utrykningsgruppen i Statens helse­tilsyn mottar alle varsel, innhenter informasjon fra virksomheten (ved oppgitt kontaktperson) og tar stilling til om og ev. hvilken form for tilsynsoppfølging saken skal få. Helsefore­taket skal informere pasient/pårør­ende om at hendelsen er varslet, og om den beslutning som fattes av Stat­ens helsetilsyn om videre oppfølging.

Noen varsler følges opp med en utrykning fra Statens helsetilsyn, andre blir ordinære tilsynssaker som behandles i det aktuelle Helsetilsyn i fylket. Drøyt halvparten av varslene har så langt ikke medført tilsynsoppfølging på grunnlag av den informasjonen som vi har mottatt i forbindelse med varslingen. I disse sakene avventer tilsynsmyndigheten en ­melding til Helsetilsynet i fylket i henhold til spesialisthelsetjeneste­loven § 3-3, der virksomhetens egen analyse og ev. korrigerende og forebyggende tiltak skal fremkomme. De varslene som resulterer i en utrykning er hendelser der vi ut ifra vår erfaring antar at tidlig samtale med involvert personell og deres ledere vil være særlig nyttig for å få saken best mulig opplyst. Det er ofte saker som preges av uklare ansvarsforhold, mange aktører, flere avdelinger, nivåer mm. Ordningen gir anledning til å finne ut om tidlig dialog og samtaler med involverte og berørte gir mer og bedre informasjon om styring og tilrettelegging for forsvarlige tjenester enn tradisjonell skriftlig saksbehandling. Erfaringene fra utrykninger så langt er positive i forhold til å gi innsikt i systemet som helsepersonellet er en del av. Det legger godt grunnlag for systemperspektiv i tilsynssakene. Helsepersonell opplever også at en muntlig fremstilling gir god mulighet til en nyansert og detaljert fremstilling av deres faglige overveielser og handlinger. Det kan i noen saker få betydning for tilsynets vurdering av personellets faglige utøvelse.

Planlegging av en utrykning gjøres i samråd med kontaktpersonen. Vi ­forsøker å påvirke driften minst mulig. Utrykningsteamet settes sammen kompetansemessig ut ifra hva hendelsen dreier seg om, slik at vi for eksempel ved hendelser i tilknytning til fødsel har både jordmor og gynekolog i teamet.

Avslutning

Det er krevende og belastende å få tilsyn, og det er krevende å være et godt og uavhengig tilsyn. At saken blir best mulig opplyst må være et felles mål. Forslaget om lovfesting betyr at varsel og utrykning er ­kommet for å bli, selv om praksis og metoder fortsatt er under utvikling. Gode ledere må forene ansvaret for å etterleve reglene med en god ivaretakelse av de ansatte. Det kan dessuten komme til å vise seg at et ytre blikk kan ha verdi for analysen og læringen av alvorlige, uventede ­hendelser.