Utrykningsgrupper

Det skjer feil i helsevesenet. Det har det alltid gjort, og det kommer det til å skje i fremtiden. Vi må lære av feilene, så vi ikke gjentar de samme om igjen og om igjen. Overlegeforeningen ønsker seg et system som innbyr til læring, ikke til straff for våre medlemmer. Det må være et hurtigarbeidende system, for lang saksbehandlingstid oppfattes som en tilleggsstraff. Etter at vi tok til orde for en havarikommisjon for ­helsevesenet kom departementet med utrykningsgruppe fra Helsetilsynet. Det er en prøveordning for to år, men allerede nå har departementet foreslått å gjøre den permanent, før prøveperioden er avsluttet og før evalueringen er påbegynt. Arrogant!

Vi bringer her to rapporter om hvordan det oppleves å få denne gruppen på besøk. Alvorlige innvendinger reises. Nå er det nær 40 steder som har fått besøk, slik at disse tilbakemeldingene trenger ikke være representative. Inntrykket kan jo også bedre seg over tid, når man ser at man får en rask avklaring. Det at utrykningsgruppene jobber raskt er ingen unnskyldning for at de jobber røft. Ingen er tjent med at dyktige fagfolk ødelegges, for så å frikjennes. Meld fra om dine erfaringer til styret i Of.

Vedrørende Helsetilsynets utrykningsgruppe

For ca et år siden endte et akutt keisersnitt med at barnet døde på Drammen sykehus. Når slikt skjer er det alltid alvorlig og en stor påkjenning for involvert personale og selvfølgelig for pasient og pårørende. De som arbeider med obstetrikk og anestesi vet at slike hendelser kommer og det er viktig at hendelsen hånderes korrekt overfor helsemynigheter og de som har vært involvert.

av Tom Henri Hansen FTV/OF/ Vestre Viken

I dette spesielle tilfelle ble saken ­håndert på en ny måte i og med at en utrykningsgruppe fra Helsetilsynet kom til sykehuset dagen etter hend­elsen. Undertegnede ble involvert som kollega og foretakstillitvalgt og har derfor ikke direkte kjennskap til hendelsen annet enn referat fra de som opplevde dette og andre kolleger på sykehuset. Men jeg har hatt flere samtaler med gynekologen som hadde vakt dette døgnet. Det som har kommet frem sjokkerer meg og jeg finner det sterkt beklagelig, men det sier noe om hvor vanskelig det er å være lege på sykehus i Norge i utsatte spesialiteter.

Gynekologen som hadde vakt dette døgnet var kjent på sykehuset som en særdeles godt kvalifisert kollege. Jeg hadde selv samarbeidet med ham som anestesilege i kritiske situasjoner tidlig­ere og synes han fungerte ­glimrende. Han er regnet som en sentral ressurs på sin avdeling. Han fortalte at selv om denne hendelsen var trist og vanskelig, følte han seg helt trygg på at alt hadde gått korrekt for seg og at det gjorde det lettere å bære det han hadde opplevd. Ingen på involverte avdelinger hadde feil de kunne påpeke rundt det som hadde sjedd. Det var en felles oppfatning at dette hadde gått riktig for seg. Noe tid forut for dette opplevde en annen kollega en lignende situasjon. Denne uttalte at uten støtte fra kolleger og fagmiljø hadde det ikke vært mulig å bære en slik hendelse. I det tilfelle kunne ­vedkommende fortsette i sin stilling og fungere godt.

Slik var det ikke når Helsetilsynets gruppe kom til sykehuset. Legen som hadde hatt vakt det skjebnesvangre døgnet før var sliten, men følte seg trygg og var villig til å stille seg til disposisjon for denne gruppen. Det han opplevde var svært ubehagelig. Han ble utsatt for et aggresivt forhør hvor gruppen gjorde det de kunne for å finne om det var sjedd feil. De sa ganske åpent at de var opptatt av å se om det var begått lovbrudd i forhold til helselovgivning og agerte meget målrettet etter det. Vår erfarne ­gynekolog som har opplevet mye i sin karriere og som i utgangspunket var helt trygg, ble rystet. Han ble etter dette sykemeldt og en sentral fag­person forsvant fra vår hverdag. Det har vi ikke råd til. Han er nå gradvis på vei tilbake, men traumet ved denne hendelsen ble unødig mye større enn nødvendig.

I forhold til diskusjonen om havarikommisjon er dette veldig langt fra det vi ønsket. Vår kollega fikk et klart inntrykk at de var ute etter å ta ham og at alt han sa kunne bli brukt mot ham senere.

Det hører med til historien at man ikke fant noe galt i håndteringen av denne pasienten. Barnet hadde en viral myocarditt med affeksjon av ledningssystemet (Hiss bunt med mer) og kunne ikke reddes. Det var altså intet å bemerke.

Derfor er min ­konklusjon etter dette at en utrykningsgruppe som dette ikke er hensiktsmessig. Vi må få et system hvor man er opptatt av hendelsesforløp uten at det kobles til skyldspørsmål. Vår erfaring er at jurister i Helsetilsynet har liten forståelse for dette og at de fungerer mer som en politienhet. Det er ikke optimalt.