Makt og avmakt

Vi skal ikke skyte på økonomene. De har en nødvendig plass. Fokuset må rettes mot fagets og legenes rolle; Overlegene må være helt sentrale når premissene for endringer i sykehus legges. Overlegene har hatt, og har makt og autoritet pga sine kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Men vi må slippe til på en bedre måte i alle faser av utviklingen i norske sykehus. Ekstra viktig blir det fremover fordi den medisinske utvikling skjer stadig raskere. Paradigmeskiftene kommer oftere, og de medisinske fremskritt skal omsettes til gode tjenester.

Noen steder har involveringen vært god, men mange har dårlige erfaringer, enten ledelsen kan vise til bred og fin formell deltakelse fra de tillitsvalgte og ansatte eller ikke. Opp­levelsen av å være gissel eller alibi i en skinnprosess går igjen. Særlig når utgangspunktet har vært: Spar x antall millioner, finn tiltak. Erfaringene har skapt en frynset tillit til omstillinger, en omstillingstrøtthet preget av resignasjon og avmakt. Motivasjon og lojalitet er svekket. Slikt er dyrt. Jeg fristes til å si at det har vært mange innsparinger til kostnads ervervelse.

Ledere sier gjerne at de må ha med seg legene for å lykkes med omstillinger. Men vi kan undres litt over liv og lære. Skal vi være med på ordentlig eller på liksom?

Tre forbedringer må på plass:

1. Overlegene må komme inn tidligere, så tidlig at det aller første spørsmålet blir: «Hvordan kan vi bedre hjelpe pasientene våre?»
2. Legene må gis nok tid, reelt, til å delta. Dette er en stor utfordring i dag med veldig stort arbeidspress.
3. Mange nok leger må involveres, ikke bare de tillitsvalgte. De tillitsvalgte skal gjerne fokusere på overordnede prosesser. De enkelte klinikerne må ha aktive roller med sin spesifikke fagkompetanse, gjerne flere sammen slik at de ikke blir stående alene. De tillitsvalgte kan ikke rekke over alle funksjoner. Bred og tidlig involvering av overlegene i ulike roller er riktig investering som kommer alle til gode.

Jeg vil utfordre ledere til å ta sjansen: Gi overlegene tid, rom og ansvar. La ideene myldre med faget og pasienten i fokus. Dernest kan økonomene komme inn og bidra til nødvendig opp- og nedprioritering før endelig beslutning fattes. En ut- fordring til oss selv: Vi må se helheten, ikke bare vår egen øy.

Overordnet og helt generelt må følgende legges til grunn:

• Premissene og analysene må være grundige. Mye tyder for eksempel på at Norge ikke bruker spesielt mye penger på sykehusene, og kanskje blir heller ikke eldrebølgen så dramatisk.
• Målbildet må være tydelig i forkant av omstilling, og resultatene målbare.
• Omstillingskostnadene på alle plan må erkjennes og finansieres.
• Eventuelle effektiviseringsgevinster kan ikke hentes ut før omstilling er gjennomført.

Utvikling og omstilling er fremtiden. Det gir forbedringer. Men forbedringsfokus er tveegget: «Hvis alt bestandig skal bli bedre i morgen, er det egentlig aldri bra nok i dag. Og da kan alle være misfornøyd bestandig.» (Christine Koht i A-magasinet 20.01.12). Da har vi et arbeidsmiljøproblem. Med overlegenes hjelp kan god og effektiv pasient­behandling komme i sentrum. God kvalitet og høy pasientsikkerhet er også god økonomi. •