Oslo universitetssykehus – i endring

Samordningen av forskning og kunnskapsutvikling skal også medvirke til positive steg fremover ved Oslo universitetssykehus. Det er ny kunnskap som fører til stadig endring i behandlingspraksis og også til endringer som skjer mer eller mindre ubemerket – det blir slik fordi faget krever det. Finnes det gode eksempler? Ja mange, og blant de mest slående er hvordan behandlingen av magesår endret seg pga helicobacter pylori. Et annet eksempel er moderne hjerteinfarktbehandling med PCI. Behandling av hjerneslag følger i samme fotspor. AMD-behandlingen har dukket opp de siste seks årene. Det finnes mange andre og like gode eksempler, og alle vil vi at behandlingstilbudet skal ut­vikles. Det er ikke mange andre typer virksomheter der faglig utvikling så raskt resulterer i et folkekrav – og i kritikk for at det nye tilbudet, det nye utstyret, den nye kompetansen, ikke allerede er på plass. Forventningene til utvikling i helse-Norge er enorme og kontinuerlige.

Endringer er likevel i sin natur smertefulle prosesser – nesten bestandig. Det rokker ved faglige tradisjoner, påvirker den enkeltes arbeidssituasjon, arbeidsplassen blir kanskje flyttet eller antallet ansatte skal reduseres. Vi ser dette tydeligst på de små sykehusene og det er mange eksempler på dette; behandlingen blir sentralisert fordi den krever spissere fagkompetanse og større volum som følge av endringer i kunnskap og kompetanse. Tidligere tiders behandling av magesår og hjerte- infarkt var nok to viktige årsaker til at små sykehus hadde sin berettigelse, derfor er de små sykehusene under et stadig press, i den siste tiden ikke minst når det gjelder en trygg og kvalitetsmessig god fødselsomsorg.

Det er nok ingen god grunn til å håpe og tro at større sykehus skal slippe unna endringer bare fordi de er store og robuste. Moderne apparatur, anestesi og enklere prosedyrer gjør det nødvendig hele tiden å se på organiser­ingen av de tjenester et sykehus gir til pasientene. I Oslo-området var det mange store og stolte sykehus og samarbeidet på tvers var godt på et faglig nivå, men mindre godt i forhold til å se på en organisatorisk samordning av funksjoner over sykehusgrensene. Det ble gjennomført mange prosesser, men lite skjedde selv om både øyeavdeling­ene, ØNH-avdelingene og hudavdel­ingene helt sikkert ikke følte det slik. Disse avdelingene ble jo slått sammen og lagt ett sted for flere år siden.

Ved etableringen av Helse Sør-Øst i 2007 ble det åpnet for større endringer i Oslo-regionen. Oslo universitetssykehus ble etablert i 2009 og samordningen startet i 2010. Det har vært mange diskusjoner, usikkerhet, skråsikkerhet og frustrasjon. Det er det fortsatt. ­Dette er et tungt løft. Flere store sykehus er blitt til ett sykehus med mange ansatte, nesten 25.000 lønnsslipper gikk ut til medarbeidere i Oslo universitetssykehus hver måned i 2011. Sykehuset driver pasientbehandling på over 40 adresser og kommer til å gjøre det i mange år. Vi har fått investeringsmidler som gjør det mulig å gjøre endringer slik at funksjoner kan samordnes. Mange mener samtidig at dette er for lite, og at driften lider som følge av manglende midler til omstilling. For oss i sykehusets ledelse er det en stor utfordring å finne gode løsninger innen de rammene vi har. Nedslitte bygninger, utstyr som eldes før det kan skiftes ut og IT-løsninger som ikke er tilpasset den nye store institusjonen utfordrer oss hver dag. Vi vet at disse utfordringene ikke er unike for Oslo universitetssykehus. Flere sykehus har håndtert vanskelige budsjettsituasjoner og organisasjonsendringer uten at pasienter har lidd nød. Vi opplever likevel at summen og samtidigheten av det vi står i, er unik i norsk sykehushistorie. Som landets største og mest synlige sykehus, og med kun kilometer til Storting og sentrale redaksjoner, er det naturlig at endringer i Oslo beskrives som mer skjellsettende enn lignende endringer andre steder, og foranlediger en kontinuerlig rekke utspill, tilsyn og revisjoner. Dette bidrar til god transparens og kontroll i en prosess som angår mange, og er både krevende og til god hjelp samtidig.

Hva er så begrunnelsen for dette nye store sykehuset, som likevel gjør at arbeidet må fortsette? Så langt jeg kan bedømme vil vi gjennom bedre samordning og organisering kunne gi pasientene enda bedre behandling. Fag­miljøene blir mer robuste og vil tåle bedre de endringene som kommer, både knyttet til medisinske fremskritt og endringer i sykdomspanorama. Rollen som ledende helseinstitusjon i Norge med mange nasjonale funksjoner og mange regionsfunksjoner vil også bli lettere å bære. I tillegg kan vi sammen med de andre sykehusene i Oslo gi et mer samlet tilbud til Oslos befolkning som faktisk bruker spesia- l­isthelsetjenesten minst av alle i Helse Sør-Øst. Pasientene er kravstore når det gjelder Oslo universitetssykehus, de venter å få det beste. De sier også i fjorårets pasienttilfredshetsundersøk­else at det får de, og de vil anbefale oss til sine kjente. Fusjonen har ennå ikke resultert i kortere ventelister for alle fag – de er like lange som for tre år siden innen enkelte områder, men pasientene benytter fritt sykehusvalg til tross for køen og gir en honnør til gode fagmiljøer.

Det er gitt et inntrykk av at noen nærmest har satt en dato for når re- organiseringen av Oslo universitets­sykehus skal være gjennomført. Selvfølgelig er det flere milepæler, samling av mottaksfunksjoner på Ullevål og etablering av Helsearena Aker er blant dem, men endringene vil vedvare. Historien har fortalt oss at dette vil skje, for hver og en av oss er dette ­viktig å ha med seg i den daglige jobben. Alle blir ikke like tungt berørt og alle blir ikke berørt på samme tid, men over tid vil store organisasjoner som sykehus endre seg i betydelig grad. •