Stedlig ledelse i sykehus

Ved opprettelsen av fusjonen Vestre Viken valgte Helse Sør-Øst ”klinikkmodellen”, en organisering i gjennomgående klinikker på tvers av de 4 sykehusene Drammen, Kongsberg, Ringerike og Bærum. Valg av organisasjonsmodell var overraskende fordi Helse Sør-Øst allerede hadde gjort et mislykket forsøk med denne modellen. I Sykehuset Innlandet, som omfatter sykehusene Lillehammer, Hamar, Gjøvik, Elverum, Kongsvinger og Tynset, hadde klinikkmodellen ikke fungert og var derfor blitt reversert. Klinikkorganiseringen ble i Vestre Viken ensbetydende med fravær av lokal ledelse.

Klinikkdirektørene tilbrakte mye av sin tid i bil mellom sykehusene. På Bærum var det fra 2010 ingen direktør, ingen stab, ikke noe personalkontor, lønningskontor eller IT-hjelp. Det var ingen å få tak i når man trengte hjelp til å ordne det som ikke fungerte eller bare gi en ­beskjed. På tross av dette gikk hjulene rundt, pasienter ble innlagt, behandlet og utskrevet, men de ansatte undret seg over om noen i ledelsen brydde seg om det.

Underskuddet i det fusjonerte Vestre Viken vokste seg formidabelt og administrerende direktør Nils Fredrik Wisløff fant det da påkrevet å oppheve noen av de gjennomgående klinikker, for å oppnå økonomisk kontroll. Det skjedde 1. januar i år. Medisinsk-, Kirurgisk- og Kvinne- Barn klinikkene ble erstattet av Klinikk Drammen, -Kongsberg, -Ringerike og –Bærum, hver med sin stedlige direktør, men alle var fortsatt underlagt Vestre Viken. Vi ansatte kunne konstatere at endelig var våre bønner om stedlig ledelse blitt hørt. Mange møter var holdt om dette og politikere hadde gitt sine klare anbe­falinger. Skuffet var vi likevel over at snuoperasjonen ikke ble gjennomført fullt og helt. Tre av de gjennomgående klinikkene ble opprettholdt: Klinikk for Medisinsk Diagnostikk (røntgen og lab.), Klinikk for Intern service (renhold, mat, medisinsk teknisk utstyr, vedlikehold osv.) og Klinikk for Psykiatri. Hva var begrunnelsen for å beholde disse?

Som man kunne forvente, fungerer det bedre med stedlige direktører. På Bærum sykehus har den stedlige direktøren blitt møtt med stor velvilje og stemningen er bedret. At direktøren ikke har råderett over sykehusets diagnostikk, oppfatter alle som et problem. Det er heller ikke ukomplisert at en annen klinikkdirektør har ansvaret når det medisinsk-tekniske utstyret ryker og at ennå en annen direktør styrer alt det praktiske, som renhold, mat og oppussing.

”Delvis stedlig ledelse” i Vestre Viken er et steg i riktig retning, men har sine begrensninger. Direktøren på Bærum sykehus er underordnet Vestre Vikens ledelse. Det gjenstår å se om denne formen for stedlig ledelse gir mulig­heter for hensiktsmessig pasientbehandling og om det oppfyller administrerende direktør Wisløffs ønske om økonomisk kontroll i Vestre Viken. •