Kjære kolleger

Denne gang et nummer litt preget av to viktige prosesser og saker til Landsstyremøtet. Både Helsedirektoratet og Legeforeningen utreder spesialitetsstrukturen – parallelt. Ikke helt til­feldig kanskje. Prosessene fremstår ganske forskjellige – med Hdir som synes å starte med et helt åpent sinn og blanke ark, totalt frigjort fra den eksisterende struktur og internasjonal standard, og Legeforeningen som tar utgangspunkt i det vi har og løfter opp utfordringer som er kjent for klinikere, men mindre altomfattende. Hdir’s visjon og prosess er mer «apokalyptisk», mens Legeforeningens er noe mer nøktern og problemorientert? Skjønt – dersom grenspesialiteter blir historie og omgjort til hovedspesialiteter så er vel det også en ganske betydelig «makeover».

Men altså – vi som har deltatt i møteserien på Gardermoen, har hatt litt problemer med å få klart for oss selv hva vi har vært med på. Flere har utfordret prosjektledelsen under møtene på hva dette egentlig er og svarene har vært litt av den typen man fikk i Delfi. Kanskje har vi ikke anstrengt oss tilstrekkelig, kanskje har vi vært for skeptiske og dermed nektet oss selv å være med på en interessant diskurs av typen: «hva om vi skulle designe dette helt på nytt – etter tenkte framtidige behov»? Noen har uttrykt frykt for at Hdir kan komme til å la seg beruse av en slik intellektuell lek og konkludere prosessen med noe som besnærer teoretisk, men er vanskelig å implementere og ikke samsvarer med internasjonal standard. Hdir har forsøkt å berolige med å si at prosessen kanskje vil vise at «det ikke er sikkert at vi skal endre på noe som helst».

Lederne for begge utredningene motiverer her sine prosjekter der de står nå og det gir mer innsikt.

Etterutdanning for spesialister har vært et aktuelt tema like lenge som legespesialitetene har eksistert. Medisinsk teori og praksis har alltid «gått ut på dato» og vi har sett behovet for å oppdatere oss. I vår tid har medisinsk teori og praksis en stadig kortere levetid og dette akselererer. Etterutdanning er en nødvendighet for å praktisere sitt fag og det er en stor beredskap i kollegiet for å holde seg oppdatert. På den annen side er vi også lovpålagt å holde oss oppdatert. Spørsmålet er bare hvordan dette skal arrangeres og – hvem arrangerer, hvem betaler og innenfor hvilke rammer skal dette finne sted? Obligatorisk med krav og resertifisering eller fortsatt frivillighet og milde incentiver. Skal «Obligatorisk- kortet» spilles for å forplikte arbeidsgiver helt og fullstendig, eller i det minste i mye sterkere grad? Hvem som skal bære kostnadene er blitt et viktig tema nå som industrien ikke lenger spiller den sentrale rolle de tidligere hadde.

Spørrerunden til de regionale fore­takene er preget av noe ulne svar. ­Arbeidsgiver har forpliktelser og ­bidrar både med permisjon og finansiering i varierende grad de fleste steder – men overgangen til overtakelse av industriens lott er de fleste steder ikke kommet «av flekken». Dette er enkelt å forstå bare utifra foretakenes magre økonomi, det blir derfor nødvendig med noen prinsipielle avgjørelser som får dette inn på budsjett.

Spesialiteten Allmennmedisin tok for mange år siden et klart standpunkt og etablerte krav om resertifisering hvert 5. år. Det trodde mange bare ville være innledningen til at de øvrige spesialiteter i tur og orden ville gjøre det samme – de står fortsatt alene og det er litt underlig.

Det er ellers et fyldig nummer hva gjelder juridiske forhold knyttet til ansettelse, lønn og permisjon. Ikke å forglemme Landsstyresakene der reservasjonsretten og Nasjonal sykehusplan er viktige tema.