Legers taushetsplikt:
§ 21. Hovedregel om taushetsplikt

Legers taushetsplikt Som lege opplever du å bli kontaktet for å gi pasientinformasjon og spørsmålet melder seg: kan jeg det? Alle leger vet at de har taushetsplikt og at etikk er blitt helselovgivning med eierskap for samfunnet og ikke bare standen. Helselovgivningen rommer rettslige og faglige standarder som forutsetter vurderinger utfra kriterier i lovgivningen og avveininger av hensyn og interesser.

Taushetsplikten er nedfelt i helsepersonelloven § 21. Formålet er å gi pasientene trygghet for at de kan oppsøke leger og helsetjenesten og gi personlig informasjon uten risiko for at den spres til andre. Helseopplysninger er regnet som sensitiv informasjon. Det kan være vanskelig å få oversikt over rekkevidden av taushetsplikten. Og over når plikten erstattes med en rett til å velge, enten det er å gi informasjon eller å beholde taushet – og når det er plikt til å gi opplysninger. Mange av bestemmelsen gjør plass til vekting av hensyn – slik “fru Justisia” finner gode og rettferdige konklusjoner, men med utgangspunkt i lovens ordlyd og formål.

Leger kommer langt med å kjenne til de viktigste bestemmelsene. Plikten til å beholde taushet i hpl § 21 er omfangsrik. Den omfatter både en plikt til å tie og til å unnlate at opplysningene gjøres kjent. Den omfatter all personidentifiserbar informasjon som er gitt eller innhentet i forbindelse med helsehjelpen. Informasjon som er anonymisert på en måte som ikke fører den tilbake til en person er ikke omfattet av plikten til å beholde taushet. Denne plikten med mindre det er gjort unntak fra den i lov eller det pålagt i lov å gi informasjon. Det er omtrent 50 unntak og jeg nevner noen her.

Samtykke fra pasienten til å gi opplysninger opphever taushetsplikten uten å utløse en opplysningsplikt, jf hpl § 22. Legen har i disse situasjoner en taushetsrett og opplysningsrett. Når pasienten gir samtykke utfra informasjon om hvordan informasjonen benyttes er taushetsplikten tilsidesatt, men uten en plikt til å opplyse. Dette er et praktisk viktig unntak. Døde pasienter er naturlig nok ikke i stand til å gi samtykke, men det er en egen bestemmelse med kriterier for å benytte informasjon etter pasientens død i hpl § 24. Unn­taket fra taushetsplikt kan komme til anvendelse dersom det foreligger «vektige grunner» med utgangspunkt i «avdødes antatte vilje». Legen må også i denne situasjonen ta utgangspunkt i pasientens interesser – og motvirke at det leveres ut opplysninger unødvendig. Dersom legen har opp­lysninger som kan belyse dødsfallet, for eksempel betroelser om å være utsatt for trusler, må det i alminnelighet antas at pasienten ville ønsket at legen gav politiet denne informasjonen. Legen skal imidlertid ikke levere ut mer informasjon enn strengt nødvendig.

– Taushetsplikt overfor politiet og påtalemyndigheten

Taushetsplikten gjelder overfor politi og påtalemyndighet. Legen kan opp­leve det som vanskelig å avslå politiets krav om utlevering av opplysninger. For noen er det også vanskelig at de skal beskytte pasienter som har gjort straffbare handlinger, for eksempel når fastlegen skal hjelpe en tyv som har skadet seg i forbindelse innbruddet. Taushetsplikten er basert på et verdivalg med langvarig historisk ­tradisjon, hvor kjernen er at enhver innbygger skal kunne oppsøke helse­vesenet uten frykt for at legens rolle er en annen enn å hjelpe. Men dette gjelder ikke unntak. I noen tilfeller kan legen gi politiet informasjon utfra at de hensyn dette skal ivareta veier «vesentlig tyngre» enn beskyttelsen av den kriminelle, jf hpl § 23 nr 4.

I tidligere legelov ble dette unntaket kalt rettsstridsreservasjonen («særlige grunner»). Men det skal noe til før det kan anvendes. Lovavdelingen har uttalt at det ikke er nok at den kvinnelige pasienten er slått av sin ektefelle for at legen kan gi opplysninger til politiet. Men når det er fare for livet hennes er det tungtveiende interesser.

I lovgivningen pålegges legen opplysningsplikt i enkelte sammenhenger. Det må da vurderes om kriteriene i loven er oppfylt. I hpl § 31 det opp­lysningsplikt til politi og andre nød­etater når informasjon er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Det kan være behov for bistand for å avverge et drap eller en brann eller for å sikre et skadested mot ytterligere skader, for eksempel ved avskjerming av trafikk etter en trafikkulykke. Ved ulykker/katastrofer kan opplysningsplikt til flere nødetater utløses, for eksempel til brannvesenet. Varslingsplikten gjelder kun overfor den etaten som kan gi nødvendig bistand. Det skal ikke gis opplysninger utover det som er nødvendig for å avverge potensiell skade.

Hvilken kunnskap må legen eller helsepersonell ha før varslingsad­gangen og varslingsplikten inntrer? Ut fra ordlyden i bestemmelsen for­utsettes en viss kunnskap om situa­sjonen. Formålet med bestemmelsen tilsier at det ikke kan kreves visshet om situasjonen. Tidsbruken i en akuttsituasjon er ofte avgjørende for i hvilken grad alvorlige konsekvenser kan forebygges, noe som tilsier at det ikke kan stilles store krav til undersøkelser. Det må være tilstrekkelig at det gjøres visse adekvate forsøk på å få klarhet i situasjonen ved spørsmål til innringeren. Den erfaring man har med ulike situasjoner, vil også ha betydning for hvordan den vurderes, for eksempel at det er behov for å sikre et skadested etter et trafikkuhell i tettbygd strøk for å motvirke nye skader.

Leger skal melde fra til politiet (og fylkesmannen) om såkalte unaturlige dødsfall. Denne plikten er regulert i hpl § 36 tredje ledd. Det fremgår av forskriftene at underretningen kan gis personlig eller telefonisk til nærmeste politimyndighet. Dersom meldingen gis muntlig, skal det i ettertid gis en skriftlig melding på et fastsatt skjema. På legens erklæring om dødsfall skal det også anmerkes dersom det er gitt muntlig melding til politiet.

Unaturlige dødsfall er i all hovedsak definert som uventede eller uforklarlige dødsfall påvirket av andre forhold enn avdødes helsetilstand og der legen har grunn til å anta at det er forårsaket av en persons handling eller unnlatelse av å handle. Det tas først og fremst sikte på å få klarhet i om dødsfallet er for­årsaket av en kriminell handling, for eksempel drap, legemsbeskadigelse, «svikt» i arbeidsforhold eller «svikt» i forbindelse med helsehjelp, for ­eksempel i forbindelse med et kirurgisk inngrep, bruk av legemidler eller o­ppfølgningen av en pasient. Bestemmelsen omfatter også meldeplikt dersom dødsfallet skjer i forbindelse med ­soning eller militærtjeneste.

Hva som regnes som unaturlige dødsfall, er nærmere beskrevet i forskriften § 2. «Unaturlig» knyttes i ­hovedsak til de forholdene som for­årsaker dødsfallet – at dødsfallet er påvirket av en ytre faktor. Dersom en pasient dør av en ukjent årsak og det skjer uventet, skal det også meldes som unaturlig, slik at dødsårsaken kan granskes nærmere. Det samme gjelder ved funn av lik som ikke er identifisert.

– Sakkyndighetsrollen

Taushetsplikten er knyttet til behandlerrollen. Leger kan opptre som sak- kyndig overfor politiet for eksempel ved undersøkelse av en siktet som ledd i etterforskningen. Forutsetningen er da at det ikke har oppstått en behandlerrelasjon, at det foreligger samtykke fra den berørte om å bli undersøkt, eller at det er lovgrunnlag for å pålegge slike undersøkelser. I vegtrafikkloven er det inntatt et forbud mot å føre motorvogn i påvirket tilstand (§ 22) og et krav om at motorvognførere skal avgi utåndings- og blodprøve ved mistanke om slik påvirkning (jf. § 22 a).

Leger, sykepleiere og bioingeniører kan pålegges å ta disse prøvene, jf. helsepersonelloven § 12. Når denne plikten kommer til anvendelse, opptrer legen som sakkyndig for politiet, det vil si når det ikke er oppstått en behandlerrelasjon mellom legen og pasienten. Dette skillet kan illustreres ved at politiet må bringe personer til legen for å få foretatt nærmere angitte kontroller, for eksempel blodprøve av en promillemistenkt. Politiet kan derimot ikke kreve at legen henter ut informasjon ved prøvetaking av pasienter som allerede er innlagt i sykehus. Der det har oppstått et behandler-pasient-forhold, har legen taushetsplikt, med mindre pasienten samtykker eller det foreligger et annet særskilt rettsgrunnlag for å fravike taushetsplikten (helse­personellloven § 22 f). Helsepersonelloven § 12 er ikke angitt som et slikt unntak. •