Hva skjer?

Det moderne kunnskapsbildet kaller på en ideologisk re-orientering både på høyre- og venstresiden i politikken. En ideologi som sammenfatter og samsvarer med det moderne kunnskapsbildet vil lede oss til politiske løsninger som på mange måter overskrider den høyre-venstreaksen vi tradisjonelt identifiserer oss med. Svært mange av oss oppfatter intuitivt situasjonen slik – og ved nærmere ettertanke, sier det seg selv at slik må det bli.

Av Johan Nygaard, frittstående skribent

Tillitskrisen i helsesektoren illustrerer dette. Fagfolkene opplever over hele linjen at systemet og lederkulturen hemmer dem i utøvelsen og utviklingen av sitt fag og sitt samfunnsoppdrag. Når de forsøker å hevde kritikk internt, opplever de at systemene hverken har vilje eller evne til å lytte til erfaringen og tilpasse seg virkeligheten. Systemene er blitt seg selv nok, og besvarer kritikk med mistenkeliggjøring og trusler. Noen ganger med tragisk utfall for dem som forsøker å varsle. Når kritikken aktualiseres i det offentlige demokratiske ordskiftet, svarer politikerne og ledelsen med rungende taushet, eller utsøkte avsporinger og en strøm av tankelammende besvergelser – alt samme utstudert av smarte kommunikasjonsrådgivere.

Under valgkampen «advarte» davær­ende helseminister, Jonas Gahr Støre, oss mot å diskutere systemet: – Nå må fagfolkene få fred til å gjøre den jobben vi har satt dem til, fikk vi høre. Og folk blir paralysert. Her støter vi an mot det store tankelammende tabu i folkestyret vårt. Dette store tabu forener de reaksjonære mørkeblå – generasjonene og fløyene i Arbeiderpartiet – og den sentrale ledelsen i LO. Når vi avduker dette tankelammende tabu, blir det nødvendigvis brutalt for dem med sterke ideologiske og emosjonelle ­bindinger til den tradisjonelle politiske aksen. Her skal jeg ikke ­forsøke å beregne mitt respekterte og høyt kompetente publikum.

Hva er det som egentlig har skjedd her?

Tretten år etter innføringen av den tragiske helsereformen i 2001 forsøker fagfolk, pasienter og lekfolk nå å sluttet seg sammen i en faglig og etisk be­grunnet, landsdekkende aktivistisk medlemsorganisasjon – Helsetjenesteaksjonen (HTA). Aksjonen er i sin spede begynnelse, men retter seg mot selve ideologien bak – og virkningene av – det overordnede styringssystemet i hele staten. Aksjonen har således vekket gjenkjennelse i alle andre ­sektorer av offentlig forvaltning. ­Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har også meldt seg på banen med sine erfaringer og refleksjoner. Stadig flere nestorer gir sitt ord med i laget. Diesen advarer oss mot å søke det bekvemme nå. For nå er det umistelige verdier som står på spill.

Et samlet, søvngjengeraktig Storting har altså innført den godt definerte industrielle styringsmetoden, Management by Objectives (MBO), som overordnet politisk, administrativ, økonomisk og operasjonell styringsideologi i staten. På den måten oppnår politikerne og lederne en slags mental, industriell stordriftsfordel ved å beskrive og styre alle prosesser på alle nivåer likt. Et av argumentene som ble fremhevet i den sammenheng var at denne metoden effektivt overstyrer fagfolkens tradisjonelle maktbastioner, profesjonsstrider og irrasjonelle revirmarkeringer, som alle forstår kan fungere kontraproduktivt i arbeidsmiljøet. Erfaringen har demonstrert hvordan Management by Objectives også er overlegent når det gjelder å under­trykke intern kritikk og kneble ­varslerne. W. Edward Deming, som vi skal høre mere om, kalte MBO for «Management by Fear». Derfor er Helsetjeneste aksjonen nødvendig.

Fagfolkenes tradisjonelle maktbastioner og irrasjonelle revirmarkeringer medvirket ganske riktig til at de ikke hadde moralsk og intellektuell kapasitet til å mobilisere tilstrekkelig motstand da denne industrielle tanke­gangen ble knesatt i helsesektoren. I dag bidrar imidlertid den felles faglig og etisk begrunnede protestbølgen mot industrialiseringen av helsesektoren og velferdsstaten til å styrke den ­gjensidige respekten og felles forstå­elsen mellom de forskjellige fagfolkene i arbeidsmiljøene.

Denne gjensidige respekten og felles forståelsen i arbeidsmiljøene er også en nødvendig forutsetning når vi skal utvikle de mye mer avanserte, ressurs­økonomiske og tilpasningsdyktige samarbeidsformene som det moderne kunnskapsbildet, den moderne selv­bevisstheten og den nye teknologien åpner for. Denne utviklingen kan ikke bestilles fra sentralt hold av folk som ikke har inngående kjennskap til de faglige prosessene. Det er i våre daglige erfaringer at disse nye mulighetene åpenbarer seg for oss. Derfor må alle overlegene i Norge følge nøye med i den nye felles forståelsen som er i ferd med å ta form her nå.

På norsk har MBO fått navnet mål- og resultatstyring (MRS), og politikerne og lederne våre presenterer MRS for oss ute av ideologisk, historisk og politisk kontekst som et enkelt, til­forlatelig og selvinnlysende styringsprinsipp. Her skal jeg forsøke å for­midle en effektiv oversikt over den ideologiske, historiske og politiske bakgrunnen for det overordnede ­styringssystemet i staten. Gamle, store og mektig interesser og forestillinger er investert i dette industrielle mål­styringsparadigmet. Mens den mer avanserte prosessorienterte system­forståelsen vi møter i filosofien bak begrepet Kvalitetsledelse har en solid forankring i moderne forskning og vitenskapsforståelse. Dette er fore­stillinger som samsvarer bedre med den moderne selvbevisstheten og ­logikken i den nye teknologien.

Ideologisk sammenheng

Når vi snakker om ledelsesfilosofi i industrialismens tidsalder forholder vi oss til tre hovedreferanser. Konsulentbransjens lederkonfeksjon, og alle programmer for lederteknikk som svirrer i markedet, kretser rundt disse tre referansene: «Fordismen» eller F.W. Taylors «Vitenskapelig ledelse» fra begynnelsen av forrige århundre – George Odiorne og Peter Druckers Management by Objektives fra midten av forrige århundre, da datamaskiner bare ble brukt til å prosessere tall – og W. Edward Demings «Filosofi for Kvalitetsledelse i den nye teknologiske og økonomiske tidsalder», fra slutten av forrige århundre. Målstyringsparadigmet i staten bygger på Odiorne og Druckers MBO -som altså hos oss får akronymet MRS.

«Fordismen» og Målstyringspara­digmet i staten sentraliserer makt og kontroll, og desentraliserer plikt og ansvar i en klassisk føydal struktur. Demings Kvalitetsledelse desentrali­serer makt og kontroll, og sentraliserer plikt og ansvar.

Fordismen og Målstyringsparadigmet i staten integrerer primitive ­adferdspsykologiske teknikker i sine ledelsesstrategier. I Demings Kvalitetsfilosofi møter vi en gjennomført ­humanistisk holdning.

Målstyringsparadigmet i staten har en strukturorientert, reduksjonistisk tilnærming, og internaliserer den ­konkurranseorienterte markedsdynamikken i den kvasivitenskapelige ­ledelsen av systemene. Demings ­filosofi samsvarer bedre med den ­moderne selvbevisstheten og den nye teknologien, fordi han allerede i utgangspunktet fastslår at å skape vinnere og tapere ikke forbedrer teamets og systemets prestasjoner, og at en felles prosessorientert systemforståelse i arbeidsmiljøet både er forutsetningen – og selve målet – for god Kvalitets­ledelse. Idealet er en langsiktig kultur for kontinuerlig læring i arbeidsmiljø­ene. Bare slik kan vi oppnå en kontinuerlig forbedring av kvaliteten på de systemene som legger tilrette for ­medarbeidernes utøvelse av makt og kontroll over de ressursene systemene stiller til rådighet for dem.

Alle forsøk på å realisere kvalitetsledelse innenfor rammen av mål- og resultatstyrte systemer støter således an mot et fundamentalt problem: ­­ Mål- og resultatstyringsideolgien og kvalitetsfilosofien stimulerer vidt forskjellige holdninger og adferdsmønstre i arbeidsmiljøene, og disse holdningene og adferdsmønstrene motvirker hverandre.

Historisk og politisk sammenheng

Taylor og hans etterfølgere forsøkte i sin tid å opphøye Vitenskapelig ledelse til overordnet samfunnsideologi. Den amerikanske og europeiske fascismen var begeistret for den nye industrialismens «Vitenskapelig ledelse». Henry Ford lot hele overskuddet fra sine tyske bilfabrikker tilfalle nazistene i Tyskland. Også Lenins forestillinger om «Den vitenskapelige sosialismen» var inspirert av Taylor.

I våre dager har altså det søvn­gjengeraktige Stortinget opphøyd ­industriell, konkurranseorientert ­ mål- og resultatstyring til en over­ordnet samfunnsideologi som truer våre grunnleggende humanistiske og demokratiske idealer.

På 1980 tallet oppsto en skjell­settende konsensus mellom de over­nasjonale oligarkene, høyrepartiene og de sosialdemokratiske elitene i Europa. Denne konsensusen gikk i korthet ut på å deregulere finanskapitalismen, rettsliggjøre politikken og markedsprinsippene, og markedsorientere og privatisere statens eiendommer, infrastrukturene og velferdsstaten. I EU har Kommisjonen i Brussel eksklusiv initiativrett. Prosessene forut for ­Kommisjonens initiativ er i prinsippet hemmelige. Men alle kan se at det er denne konsensusen som ligger til grunn for direktivene fra Brussel, og at vi i Norge automatisk implem­enterer denne strategien gjennom EØS-prosessen.

Markedsorienteringen og privati­seringen av statens eiendommer, infrastrukturene og velferdsstaten ble solgt inn politisk med det tilslørende ideo­logiske begrepet «New Public Management», men vi finner ikke dette begrepet i de politiske vedtakene som følger opp denne strategien. I dag er det ­ingen i maktapparatet som snakker om New Public Management. I de ­politiske vedtakene finner vi begrepet mål- og resultatstyring.

MRS splitter opp virksomhetene i resultatenheter som fakturerer hverandre og konkurrerer med hverandre. Dermed forlates forvaltningsideologien og forvaltningsregnskap til fordel for forretningideologi og forretningsregnskap. Dette gir offentlig og private virksomheter sammenliknbare data, noe som er en forutsetning for anbudskonkurranse og privatisering. Slik tømmes politikk og ledelse for etisk og kulturelt innhold – og reduseres til å bestille resultater. Hvis folket ikke leverer som bestilt, er det verst for folket. Da kan vi ikke skylde på politik­erne. Politikerne har bare bestilt et mål og resultat som folket ikke har levert. Hele denne strategien er innført i ­Norge med en utsøkt tilslørende ­retorikk, og med metoder som hele veien bryter med tradisjonell demo­kratisk forvaltningsskikk.

Stoltenberg og Støre

Den daværende Unge høyre-gutten Jonas Gahr Støre ble i sin tid, av myst­iske årsaker, plassert som koffertbærer og spesialrådgiver for Gro Harlem Brundtland. I den egenskapen ble han produsent og medansvarlig for det sterkt misvisende informasjonsgrunnlaget for Stortingets tilslutning til EØS-avtalen. EØS og Støres navn er uløselig knyttet til hverandre i vår historie. Vi kan mene hva vi vil om dette. Men avtalen ble vedtatt med to tvilende stemmers tilstrekkelig overvekt – og hvis regjeringen Brundtland hadde snakket sant den gangen, måtte vedtaket forankres i en annen paragraf for suverenitetsavståelse i Grunnloven som krever en større stemmeovervekt, og ville selvfølgelig heller ikke blitt vedtatt slik den er hjemlet i dag.

Noen av Jens Stoltenbergs parti­kamerater fra studietiden etablerte så konsulentbyrået Econ, og dette private konsulentbyrået var Stoltenberg og Støres viktigste politiske redskap da de implementerte New Public Management- strategien i Norge i samsvar med intensjonen i EØS-avtalen. Både Stolten- berg og Støre har i perioder fungert som arbeidende styreledere i Econ. Men Støre pleier å underslå dette når han presenterer CVn sin, og Stoltenberg påstår at han ikke vet hva New Public Management er. Hans mål her i livet er «å gjøre politikk så uspennende at velgerne heller konsentrerer seg om å leve spennende liv». Og Støre «advarer» oss som kjent mot å diskutere den overordnede styringsideologien i staten.

Embetsverket og fagavdelingene i departementene og de ytre etatene hadde ingen kunnskaper om mål- og resultatstyring, men det hadde Econ tilegnet seg. Econ ble betalt for å medvirke til besutningsgrunnlaget for Stortinget i alle de store struktur­reformene som tilpasser statens eiendommer, infrastrukturene og velferdsstaten til EUs indre marked. Entra- statens eiendommer a/s og Forsvarbygg, liberaliseringen av kraftmarkedet og fristillingen av de andre ­infrastrukturvirksomhetene, helse­reformen, Nav-reformen, og innføring av bestiller-utførermodellen og mål­styring & adferdsregulering av forskning, universiteter og høyskoler, skolen og alle barnehagebarna, er alt sammen – i samsvar med retorikk og anbefalinger fra Oecd – besluttet og implementert med massiv hjelp av innleide private konsulenter uten ­faglig førstelinjeerfaring. Econ ble også engasjert som konsulenter da reformene ble implementert – og til slutt ble de jaggu betalt for å evaluerer det hele. «Seierherrene skriver historien». Underveis har en strøm av konsulenter fra Econ blitt plassert i sentrale posisjoner i de nye struktur­ene som fulgte av reformene.

Slik åpnet Stoltenberg og Støre et gigantisk nytt marked for de store internasjonale konsulentnettverkene som har tjent seg opp fete finansielle formuer som målstyringsagenter i industrien. Fremgangsmåten er den samme over alt. Konsulentene hyres inn av de nye beslutningstakerne og beskriver medarbeidernes virkelighet ut fra de kriterier som målstyrings­metoden har stilt opp på forhånd. På grunnlag av denne begrensede virkelighetsbeskrivelsen gir konsulentene konkrete kvasivitenskapelige råd til beslutningstakerne om hvordan de best kan oppfylle metoden – som nå altså er blitt målet for det hele.

Fagbevegelsen, embetsverket og stortingspolitikerne ble utspilt av ­denne demokratisk høyst betenkelige fremgangsmåten. Med denne strategien har Stoltenberg og Støre uhyre effektivt overkjørt tradisjonell demokratisk forvaltingsskikk, og påført fellesskapet astronomiske utgifter til private konsulenter og overnasjonale konsulentnettverk. Alt sammen for å implementere den styringsideolgien og politikken som folket, fagfolkene, fagbevegelsen og forskerne med stor indignasjon og harme protesterer mot i dag.

Dette er altså det store tankelammende tabu i folkestyret vårt som for­ener de reaksjonære mørkeblå – fløy­ene og generasjonene i Arbeiderpartiet – og den sentrale ledelsen i LO. Senterpartiet og SV henger med på lasset, og skjønner ikke bæret av hva de har vært med på, og står medansvarlig for. Det er dette store tankelammende tabu i folkestyret vårt vi støter an mot straks vi forsøker å nøste opp trådene og danne oss realistiske forestillinger om hva det egentlig er som foregår her.

Vendepunktet

Krishnamurti hevdet at den indignerte harmen er en gudommelig kraft som vi må omdanne til moralske menneskelige handlinger. Dette krever noe av oss. Helsetjenesteaksjonen er en slik på- krevet moralsk handling, og derfor ble aksjonen umiddelbart en suksess. Fremover blir det avgjørende at Helsetjen- esteaksjonen assosieres mindre med forgrunnsfiguren, og at fokus dreies mer mot å gi til medlemmene. Med riktig fokus er vi på høyde med situasjonen og har god tid med en ­realistisk vurdering av de ressursene vi har til rådighet. Feil fokus er stressende, ressursødende og utmattende, og leder ikke til noen ting.

Medlemmene i Helsetjeneste­aksjonen har behov for tilgang til intellektuelle og sosiale ressurser som kan understøtte deres lokale aktivisme. Det er når folk snakker sammen på de lokale arenaene i arbeidslivet og privat- livet, at forandringen skjer – og må skje. Her er det mange dyktige og erfarne folk involvert – og flere vil slutte seg til etterhvert – så jeg har stor tro på at dette går seg til. Når vi slutter oss sammen i samarbeid, er meningen at vi skal gjøre hverandre gode og kompensere for hverandres begrensninger. Da vinner vi i tidens fylde denne kampen for de umistelige verdiene som samler oss.

Fakta i denne fremstillingen er ubestridelige, selv om utvalget og oppstillingen av fakta og retorikken er provoserende. Hensikten er altså å gi en effektiv ideologisk og historisk oversikt som gjør det lettere å tolke det «enkle, tilforlatelige og selvinnlysende styringsprinsippet», mål- og resultatstyring – og egne faglige, etiske og sosiale førstelinjefrustrasjoner og krenkende systemerfaringer – konstruktivt – i en utvidet politisk kontekst.