Kjære kolleger

Uro i sykehusene er ikke et særegent norsk fenomen. Den finnes i våre nabo- land, og langt utover Skandinavia og Europas grenser. Symptomene er forunderlig like, men diagnosen varierer. I Sverige legges skylden på sykehus­eierne, «länene», og det argumenteres for statlig overtaking. I Norge (hvor jo staten overtok for mer enn ti år siden) legges gjerne skylden på RHF-ene eller ministeren. Foretaksreformen har ­virket truet, men ministre og regjer­inger fra begge fløyer har kommet og gått uten at denne er endret.

Toppledelsen i foretak eller på departementsnivå er selv neppe mer enn en del av forklaringen på hvorfor det står dårlig til med forholdet mellom ansatte og ledelse. Det blir for enkelt å begrense dette til å være et ledelsesproblem – det er et systemproblem. Det er uro på grunnplanet, en samlet opposisjon mot det rådende styret, på tvers av yrkesgrupper i sykehusene, men også på tvers av sektorene. Oppstanden i politi, skoleverk, universiteter, museer følger alle de samme linjer. En oppstand som går på tvers av alle politiske skillelinjer, mot et styresett som også er forankret på tvers av ­politiske skillelinjer. Det er ikke en destruktiv kraft som forener opposi­sjonen, men et ønske om å bevare og utvikle tjenestene som man mener raseres. Gamle og tunge samfunns­aktørene reiser bust. Sist ut var Sverre Diesen og Ole Berg.

Det er interessant å forsøke å se på dette i større perspektiv. Ett der man kan diskutere hvordan målstyring og økonomi fikk en så dominerende plass at mange føler faget er kommet i annen rekke og ett der man ser at både våre naboland og andre land sliter med tilsvarende dyptgripende problemer; reformer og fusjoner strander.

I vårt land vet vi Stoltenberg i sin første periode ivret for fornying av offentlig sektor. Blant mye annet så Direktoratet for økonomistyring (DFØ) dagens lys. Stoltenberg kan verken ta æren eller skylden for dette Blair- inspirerte prosjektet alene, et bredt sammensatt flertall i Stortinget har støttet opp. I kjølvannet fulgte flere reformer, deriblant Foretaksreformen, men også kanskje det vel så viktige «Reglement for økonomistyring i ­staten» (2003). Dette er selve grunn- lagsdokumentet for DFØ.

Reglementet for økonomistyring representerer et paradigmeskifte i organisering av velferdsstaten. Dokumentet er gjennomsyret av en ovenfra og ned tankegang. Departementene skal sette mål, definere styringsparametrene, og resultatene skal måles.

I store deler av offentlig sektor vil imidlertid en slik tilnærming være beheftet med ulemper. Blant disse at bestillerne (departementet), ofte langt fra sitter med nødvendig kompetanse. Det kommer derfor heller aldri bestillinger på nye behandlingsmetoder, eller annet av egentlig betydning for virksomheten, verken fra departement eller RHF, men derimot en bestilling på antall DRG poeng det enkelte RHF, foretak, og endelig avdeling skal levere. Kvaliteten skal sikres gjennom mer eller mindre indirekte kvalitetskrav av typen andel sykehusinfeksjoner, eller epikrisetid.

Stoltenberg lanserte sin reform av offentlig sektor og argumenterte med veksten i ansatte, samt at vi hadde færre elever per lærer, og færre pasienter per leger enn øvrige land. Vårt særegne bosettingsmønster forklarer vel det siste, og legitimerer ikke apokalypser. De samme endringene har også blitt gjennomført i landene med Stoltenberg viste til som forbilder. Argumentasjonen er vikarierende, men må ha gått hjem mange steder. Vi møter den igjen i dag blant sykehusledere som liker å male fanden på veggen om ­morgendagens helseutfordringer.

Veksten av antall ansatte i offentlig sektor er den samme og i realiteten har 30% av yrkesaktive tilhørt denne i flere tiår. Men vi har fått en dreining av ressursinnsatsen – flere jobber nå med rådgivning, færre der tjenestene leveres! Mye tid brukes på rapportering, ­kontroll og på kommunikasjonsarbeid. Kunne 2000 kommunikasjonsarbeidere i offentlig sektor hatt andre oppgaver, når vi ser en kraftig reduksjon i ytels­ene og tjenestene til brukere og ­pasienter? Fornuftig styring av vår felles velferd?