Liv og lære og leven

Vi gjør alle feil, og sier dumme ting fra tid til annen. Da er det bare å sette seg ned og tenke seg om, og erkjenne det som galt er. Det dummeste er å ikke snu i tide, eller bare late som man har snudd og snakke andre etter munnen. Det blir gjennomskuet. Og gir uro og leven.

Det snakkes så mye om at man skal lytte til de ansatte, ta dem med på råd, sette medbestemmelsen høyt, ta hensyn til ansatte i ulike livsfaser osv. Noen erkjenner også: «Vi får ikke til noe hvis vi ikke har legene med oss».

Vel og bra. Men vi ser det ikke er så lett i praksis. Noen lever ikke som de lærer, selv om de kanskje tror det selv. Andre vet de bare snakker politisk korrekt og lever eller leder annerledes. De tror kanskje at vettet er best plassert hos leder. Arroganse kalles slikt og er lite kledelig. Og er det noen som bekymrer meg, så er det de som er overbevist om at de har rett. Da er kanalen inn trang.

Hva fungerer og hva fungerer ikke? Overstyring av ansatte i kompetansebedrifter, på smarte eller mindre smarte måter, med feilfokuserte ­kontrollregimer, fungerer dårlig. Liten reell involvering og ditto medbestemmelse etterlater bare inntrykk av mangl- ende tillit, og gir dårligere resultat.

Vi har mange gode ledere i norske sykehus som strever vettet av seg for å finne gode løsninger sammen med de ansatte, innenfor trange rom og rammer for ledelse. Noen av dem har fått Leder- prisen av Legeforeningen. Felles for disse er at de har god dialog og tar de ansatte på alvor. Selvsagt ikke uten krav til dem.

Sist ut var Per Bleikelia. Han kaller seg «ansvarlig tilrettelegger», og nødig direktør, på Ringerike sykehus. Han har satt pyramiden på hodet. Viktigst er ikke lederen, men de som møter pasientene. De vet best hva som trengs for å gjøre en bedre jobb. Og Bleikelia går rundt, er til stede, lytter og gir de ansatte medlederskap. Det gir ansvar, og slikt er noe vår stand tar på alvor.

Han lever og leder som han lærer. Derfor er det mange som har mye å lære av ham.

Så når det blir leven et sted, stort eller mindre, og særlig ved gjentatt uro, bør leder, ja kanskje alle, sette seg ned og tenke: Hva er min andel i dette?

Men aller best er fellesskap hele veien om å finne de beste løsningene, mellom likeverdige parter. Med felles ansvarlighet for at det hele fungerer. Det er et tillitsanliggende. Og krever mot.

God sommer!