Nasjonal sykehusplan

– Veien hit og videre

Legeforeningens statusrapport, «Sykehus for fremtiden – Innspill til nasjonal sykehusplan» er ferdig. Nå håper vi den kan være et bidrag til arbeidet i Regjering og Storting.

Av Overlegeforeningens leder Jon Helle

Prosessen hit involverte mange i sekretariatet og organisasjons­leddene i Legeforeningen, inkludert Landstyret 2013. Arbeidet tok lenger tid enn beregnet og ble mer kompleks enn vi trodde. Landsstyret 2013 på­pekte en rekke forhold som burde avklares eller dekkes bedre. Ikke minst var det mange sterke stemmer for ­lokalsykehusene av ulike størrelser.

Vi har hatt en krevende vei med balanse- gang mellom mange viktige hensyn. Norge har mange fjorder og fjell, mye dårlig helikopter-vær i perioder. Pasient­ene trenger både bredde- og spisstilbud. Men det er ikke bare lett å definere spiss eller bredde, som kan beskrives på ulike nivåer. Noen trenger sykehuset nærmere enn andre, men alle vil ha høy kvalitet. Og dessuten er det ikke lett å se langt inn i fremtiden på et samfunnsområde der fremganger skjer så raskt.

Hovedinnretningen er at vi har tatt utgangspunkt i pasientenes behov, og første kapittel heter ”Pasientenes sykehus”. Men hvem er pasienten? Det er kronikerne med vanlige tilstander og behov for hyppige besøk, og multi­traumepasienten som skal flys til et av få store sykehus. Og mange fagområder/spesialiteter er innbyrdes av­hengig av hverandre.

I tillegg til forskjeller mellom pasienter, behov og muligheter og av­stander og værforhold, er det også mer ideologiske forskjeller. Noen er tilheng­ere av store sykehus som kan dekke det aller meste, andre av mindre sykehus og ser mange fordeler med dem.

Et viktig punkt for oss har også vært robuste fagmiljø. Men heller ikke dette er det lett å definere. Når rapporten nå er ferdig, er det satt opp en kortversjon med åtte hovedpunkter, hver av dem med tre-seks helsepolitiske standpunkt. Hovedpunktene følger kapittelinndelingen og er:

  • Pasientenes sykehus
  • Utviklingstrekk og nye behov
  • Gode og robuste fagmiljøer
  • Størrelse på sykehus
  • Ledelse og kompetanse i sykehus
  • Finansiering av sykehus må styrkes
  • Behov for investeringspakke
  • Bedre rolleavklaring og åpenhet

Regjeringens vei videre med planar­beidet er at Helse- og omsorgsdepartementet reiser Norge rundt og besøker alle foretak, om ikke alle sykehus. De startet i nord. Målet er å bli kjent med nå-situasjonen, på godt og «vondt» og ikke glansbildene prominente besøk ellers gjerne blir møtt med.

Dessuten skal det opprettes tre ­ekspertgrupper; En med pasienter/brukerorganisasjoner, en med organisasjonene i arbeidslivet (deriblant Legeforeningen), og en med en gruppe eksperter på høyst ulike områder. ­Videre regner vi med mer uformell kontakt til nytte for alle parter.

Planen skal så legges frem for ­Stortinget høsten 2015.

Regjeringens plan har allerede nå høstet noe strid. Regjeringen har antydet at planen kommer til å inneholde prinsipper, men i liten eller ingen grad geografiske navn. Da har opposisjonen lurt på om planen klarer å rydde opp i lokale stridigheter og andre hindringer for endelig avgjørelse om hvor sykehus skal ligge og hva de skal inneholde.

Jeg tror nok at regjeringen vil erfare det vi gjorde, nemlig at mye er enda mer komplekst enn vi trodde i starten.

Et hovedpoeng for oss må uansett være: Faglighet og kvalitet i alle ledd må stå sentralt, uansett hva innholdet skal være. At også samfunnsøkonomiske hensyn etc. skal telle med, blir Stor­tingets oppgave å balansere.

Ideen om en nasjonal sykehusplan kom opprinnelig fra Overlegeforeningen, og vi kan særlig takke daværende leder Arne Refsum for ideen. Dernest ble Nasjonal sykehusplan et av Legeforen­ingens satsingsområder og dermed utgangspunkt for «statusrapporten». Heldigvis ble Nasjonal helse- og sykehusplan regjeringens politikk.

Det er nå grunn til å takke alle som har bidratt, ikke minst fra Ofs side. Særlig har Christian Grimsgaard og Odd Grenager bidratt ekstra på oppløpssiden.

Vi har valgt å ikke ta med mange tallstørrelser, for eksempel på opptaksområder, da vi var redd for at slike tall med all sin usikkerhet ville bli opp­fattet som hugget i stein. Selv om ­rapporten ikke er så konkret som ­mange kanskje trodde den ville bli i utgangspunktet, er det all grunn til å tro og håpe at regjering og Storting vil dra nytte av vårt innspill.