Nasjonal sykehusplan

Bakgrunnen for at Norsk overlegeforening fremmet kravet om en slik plan var den håpløse situasjonen Stoltenberg-regjeringen hadde satt både seg selv og sykehus Norge i, ved å love at ingen sykehus skulle legges ned. Politisk retorikk gjorde det nemlig mulig å tømme sykehuset for oppgaver. Kravet om en slik plan ble raskt hele Legeforeningens politikk, og man har nå brukt noen år på å utmeisle Legeforeningens politikk.

Rapporten består av et punktprogram på 8 punkter, og hvert punkt har fått et kapittel i rapporten.

• Pasientens sykehus
• Utviklingstrekk og nye behov
• Gode og robuste fagmiljøer
• Størrelse på sykehus
• Ledelse og kompetanse i sykehus
• Finansiering av sykehus må styrkes
• Behov for investeringspakke
• Bedre rolleavklaring og større åpenhet.

Pasientenes sykehus: Tar for seg den nye pasientrollen, med en informert og «kravstor» pasient, som selv deltar aktivt i utformingen av behandlingen. Det etterlyses en tydelig nivåinndeling av sykehusene, lokalsykehus, sentral- eller områdesykehus og regionssykehus. Inndeling og funksjonsnivå må sees på tvers av foretaks-, fylkes- og regionsgrenser.

Utviklingstrekk og nye behov: Oppgaveglidning mellom spesialitetene og mellom yrkesgrupper, samt nye arbeids- former som miniinvasiv kirurgi og dagbehandling har endret sykehusene. Norge har svært få sykehussenger, meget kort liggetid og en meget høy beleggsprosent (93,1%) sammenlignet med OECD. Fremtidige endringer i demografi, befolkningstetthet og bosettings­mønster viser bl.a. at befolkningen vil øke med 1 mill innbyggere frem til 2030, noe som krever økt tilbud, der hvor befolkningen vokser.

Gode og robuste fagmiljøer: «Ut­fordringen for sykehusene er å tilby bred medisinsk kompetanse for store pasientgrupper samtidig som man klarer å tilby spisskompetanse til de som trenger det». Kapittelet drøfter hva bredde og spisskompetanse er, og at sykehus av forskjellig størrelse vil ha behov for å organisere seg forskjellig for å ivareta pasientenes behov. Utfordring­ene ved å opprettholde robuste fagmiljøer er større for de små sykehusene. Konsekvensene av den foreslåtte nye spesialitetsstrukturen drøftes, og kravet om minimum 6 delt vakt fastsettes.

Størrelse på sykehus: Undersøkelse viser at 80 % av den norske befolkning har mindre enn 1 times reisevei til lokalsykehus, bare 6 % har mer enn 1,5 timer. Det å opprettholde en så desentralisert sykehusstruktur gir utfordringer når det gjelder spiss/breddekompetanse, robuste fagmiljøer og nødvendig volum for å opprettholde kompetanse. Legeforeningen fastslår kravet om at sykehus med akuttfunksjoner skal ha beredskap innen indremedisin, kirurgi og anestesi, samt tilgang til lab og røntgen. Det refereres en rekke undersøkelser om hva som er optimal størrelse på sykehus, og sengetallet antydes å ligge mellom 200-500 senger.

Finansieringssystem/investeringspakke: Det etterlyses en gjennomgang av hele finansieringssystemet, med ISF/DRG, kvalitetsbasert finansiering (som startet forsiktig i 2014), fordelingen mellom regionene «(Magnussenutvalg») , investeringsbehov og en investeringspakke på 70 mrd kr, momsrefusjon for medisinsk teknisk utstyr og lånerammer. I motsetning til den politiske retorikken gjennom mange år viser det seg at Norge bruker relativt lite på helse, og at det spesielt trengs investeringer i sykehusbygninger.

Bedre rolleavklaring: Her tar Legeforeningen til orde for at flere av RHFenes oppgaver løftes opp til Stortinget, andre oppgaver flyttes ned til foretakene. De oppgavene som blir igjen på det regionale nivået bør ivaretas av RHFene som et forvaltningsnivå, uten eget styre. Altså går Legeforeningen nå inn for å legge ned RHFene slik de er i dag.