«Verdens beste helsevesen»

Statistikk i OECD-rapporten «Health at a Glance 2013» gir noe støtte for denne påstanden. Helsetjenesteaksjonen ved professor Torgeir Bruun Wyller tyder på at legene ser noe annet. Professor Ola Didrik Saugstad pekte i en kronikk i Aftenposten 30. desember på at Rikshospitalet sakker akterut faglig i behandlingen av nyfødte. Yngre Legers forening sier legene ikke tør varsle om uheldige forhold av frykt for å miste jobbene. Så vi får kanskje ikke vite nok? Andre hevder legemisnøyen skyldes hovedstadsprosessen og ikke er like stor ellers i landet vårt. Men hva mener egentlig norske leger?

Vi har nylig publisert en landsrepresentativ undersøkelse av 650 leger fra Norge, nesten 7000 fra USA, vel 3000 fra Canada (undertegnede og medarbeidere, BMC Health Services Research, 2013). Det ble spurt i hvilken grad legene sa seg enig i tre faktorer som viser såkalt profesjonell autonomi (dvs nok pasienttid, klinisk frihet,høy kvalitet, leger med pasientkontakt som ledere og nok hjelpepersonellet viktigste faktorer for å få et godt helsevesen). Dette er helt nødvendige faktorer for best å ivareta den enkelte pasient. De samme faktorer gjelder ivaretakelse av klienter i andre profesjoner, for eks- empel en advokatpraksis. Forskjellene mellom leger i det privatfinansierte helsevesen i USA og det offentlig ­baserte helsevesen i Norge og Canada er slående. Tre ganger flere leger i USA enn i Norge er svært enig i at de har tilstrekkelig tid til sine pasienter og at de har mulighet til å tilby høykvalitetsbehandling. Dette gjelder også når det justeres for alder, kjønn og timer med pasientarbeid.

Hvordan kan norske helsemyndigheter hevde vi er best i verden, når legene er så uenige?

Lang ventetid på spesialistbehandling oppleves mer belastende blant primærleger i både Norge og Canada enn i USA viser Commonwealth Fund studiene (2009). Dette er selvfølgelig ennå mer belastende for pasientene. Lange ventelister kan ha vært sterkt medvirkende til valgresultatet sist høst. Spesielt er ventetiden lang på ortopediske operasjoner. Jeg snakket nylig med to pasienter som hadde ­ventet 12 og 14 måneder på forholdsvis enkle operasjoner i hender og overarm.

Et annet forhold er ledelse. De aller beste sykehusene i USA er styrt og ­drevet av legene selv, som vist i en ­artikkel av Goodall i Social Science & Medicine 2011. Et slikt eksempel er Mayo Clinic i Minnesota med leger i alle ledende stillinger. Alle leger i administrasjon skal også delta i pasient- arbeid halvparten av arbeidsuken. De ledende legene vet dermed hele tiden hvor skoen trykker ved sykehusavdel­ingene. Ikke overraskende har sykehuset mottoet «Patients first» for sine ansatte.

Såkalt New Public Management ved norske sykehus har innført andre yrkesgrupper, som økonomer – og flere ledelsesnivåer av helseprofesjoner uten aktiv pasienterfaring. Ved Ullevål sykehus vokste dette iløpet av noen år fra tre til seks nivåer. Det som telles er økonomiske kvalitetsindikatorer, som antall behandlinger på kortest mulig tid, altså ”Budgets first”. Dette sier svært lite om kvaliteten på pasient­behandlingen, som er legenes utgangspunkt. Helge Skirbekk og Per Nortvedt har i Health Care Analysis (2011) vist at det å gjøre en forskjell for den enkelte pasient står helt øverst på legenes agenda. Ta som eksempel en eldre mann på sykehjem som faller og brekker armen og har et uoppdaget lårhalsbrudd. Han blir i løpet av et par uker innlagt kortvarig i alt tre ganger. Det som registreres er tre sykehusbehandlinger. To uker sammenhengende på sykehus hadde vært bedre for denne pasienten, men registreres som bare én behandling i statistikken.

Dessuten må tiden legene har i direkte pasientarbeid prioriteres. Det er å spare seg til fant å redusere i legenes hjelpepersonell og sekretærer og å velge billige dataløsninger. Nye kjønnsroller krever også sitt. Vi vet at norske kvinnelige leger jobber tre til fire timer mindre per uke enn de mannlige. Dette betyr behov for en ekstra stilling for hver tiende kvinnelige lege for å opprettholde den samme produktivitet i en 40 timers uke.

Kvalitet koster, og ingen vestlige land bruker større del av bruttonasjonal budsjettet på helse per innbygger enn USA (17 %). Mye av forskjellen mellom USA og de andre er mer bruk av private helsetilbud. Likevel går her også mer til offentlig helsehjelp enn i de fleste andre land. Et annet land som har utviklet bedre fungerende parallelle løp mellom offentlig og privat helse er Australia. De slet for 20 år siden med lange ventelister, men utviklet etter dette et ganske overkommelig og regulert helseforsikringstilbud.

Ledende norske helsepolitikere har forholdt seg nesten utelukkende til «Budgets first». Norske leger ser en annen virkelighet som bør tas på alvor om vi skal få «Patients first»!