Da nonnene toget ut av norsk sykehusvesen

Katolske ordenssøstre virket som sykehus­entreprenører, sykehuseiere og sykepleiere i vel hundre år i vårt land, men i dag assosierer nesten ingen noe som helst med katolske hospitaler.

Av Else-Britt Nilsen,
Dominikanersøster og professor II ved Det teologiske Menighetsfakultet

I1960-årene var de fortsatt i god drift – 20 sykehus; 1.200 sengeplasser (1960), i tiåret etter stengte det ene etter det andre sine dører for godt. Hva skyldtes utraderingen? Var det fordi søstrene ble færre? Var det intern uro? Eller var det en skjebne de delte med andre liknende institusjoner? Midt i 60-årene skjedde det noe som det katolske tidsskriftet St. Olav fanget opp: De private sykehus står foran et være eller ikke være, ble det sagt på en pressekonferanse nylig arrangert av De private sykehus’ landsforbund. Grunnen til disse sykehusenes vanskelige stilling er at de faktiske utgifter er langt høyere enn de refusjonstakster trygdekassene betaler og som er fastsatt av myndighetene. Helsedirektør Karl Evang kommenterer dette i Arbeiderbladet: De frivillige helseorganisasjoner utfører i vårt land et meget verdifullt arbeid, og de velger selv sine oppgaver. Dersom en organisasjon velger å gjøre sin innsats i sykehussektoren, så mener den vel også å satse noe der. Ingen tvinger noen til å drive sykehus, og det er vel ikke forutsetningen for det frivillige helsearbeid at staten skal bære utgiftene1.

Foto: Per Svensson/Aftenposten/NTB scanpix

Med på oppbyggingen av velferdsstaten

Mange veier fører til utviklingen av velferdsstaten. Kanskje en av de mest overraskende er den som gjorde at katolske ordenssøstre, via sine sykehus, bidro til prosessen i et overveld­ende luthersk land2. Det begynte i 1882, da St. Vincents katolske hospital ble innviet i Hammer­- fest. Innen århundreskiftet ble det grunnlagt åtte sykehus til, og innen 1940 var det bygd ytterligere tolv ­katolske sykehus over hele landet, det vil si 21 katolske sykehus eid og drevet av katolske søsterkongregasjoner3. De disponerte 17 % av sengene for samt­lige privateide sykehus – «verdslige» og religiøse. Blant de religiøst eide syke­- hus stod katolikkene for nesten 60 % av sengene, og protestantene vel 40 %4. Mens disse små institusjonene opprinnelig ble grunnlagt for å dekke ­lokale sykehusbehov, ble de etter hvert en del av triaden «kirke-skole-sykehus» i katolske menigheter. Søstrene spilte en avgjørende rolle i den katolske kirkes misjonsstrategi. Sammen med soknepresten utgjorde de kjernen i kirken. I en norsk sammenheng var søstrene uunnværlige, siden antallet «vanlige troende» var ubetydelig. Under gjenreisningen etter krigen ble helsesektoren generelt utvidet og modernisert. Sykepleie ble mer profesjonalisert. De katolske sykehusene gjorde sitt beste for å følge med, og i 1960-årene foregikk ordenssøstrenes aktivitet og tjeneste hovedsakelig i disse institusjonene. Av 545 ordens­søstre i landet i 1960, er det realistisk å anslå at minst 450 hadde sitt virke her. Ti år senere, i 1970-årene, var flertallet av de katolske sykehusene borte.

Uro i luften

For katolikker flest utgjør Det annet Vatikankonsil (1962-65) et vendepunkt i kirkens liv. Etter konsilet hørte man om krise i kirken, om prester og nonner som deserterte, om manglende nyrekruttering. Det ville være lett å «forklare» stengingen av katolske ­hospitaler i Norge ved denne uroen. Det er imidlertid overilet. Uro lå allerede i luften; man kan spore forandringer innen søstrenes rekker så tidlig som de første årtiene etter annen ­verdenskrig. Det gjenspeiles blant annet i antallet søstre. Fallet i nye kall var dramatisk. De land som tidligere hadde forsynt Norge med et stort antall personer til kirken, særlig Tyskland og Nederland, opp­levde en stor nedgang i ordenskall. Årsakene var flere: storfamilier med mange barn var ikke lenger vanlige, kvinners sosiale rolle var blitt radikalt forandret. Studentopptøyene på slutten av 1960-tallet og den progressive sekulariseringen av Vesten kan også nevnes. Mangel på rekrutter var naturligvis en viktig faktor i nedleggelsen av katolske sykehus her i landet, men den avgjør­ende faktor var veksten og utviklingen av velferdssystemet i Norge. Byggingen av den norske velferds­staten i etterkrigssamfunnet medførte en radikal nyorientering av den offentlige helsepolitikken. Disse forandr­ingene ble drevet av helsedirektør Karl Evangs medisinsk-politiske visjon, med utspring i venstresidens sosialmedisin i 1930-årene, men var også inspirert av britisk og amerikansk folkeheksepraksis5. Folkehelsen skulle være integrert del av velferdsstaten: Den skulle være egalitær og universell. Alle nordmenn, uansett privat inntekt og bopel, skulle garanteres beskyttelse mot sykdom og høyverdig behandling ved sykdom eller skade, alt finansiert av staten. Visjonen var også basert på det ut­videde helsebegrep som ble godkjent av Verdens helseorganisasjon (WHO) i 1948: «helse er en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære; ikke bare fravær av sykdom eller lyte».

Foto: Harstad Tidende 1980 (Fotograf: Seve)

Mot avvikling

De følgende tre tiårene dalte prestisjen med å tilby sykehustjenester etter hvert som den ble stilt overfor harde økonomiske realiteter. Søstrene ble avhengige av kostbart personale utenfor egne rekker, i tillegg til hyppige og dyre krav om utvidelse og modernisering. For første gang ble en fremtidsrettet statlig sykehuspolitikk iverksatt. En strøm av lover etablerte et samordnet system av omfattende folkehelse- og velferdstjenester. Av spesiell interesse var Sykehusloven av 1969. Den medførte fundamentale reformer i organisering og administrasjon av syke­- hus. Privateide sykehus ble tillatt å fortsette på private hender med offentlig støtte, men på betingelse av at de ble integrert i de respektive fylkenes sykehusplanlegging og arbeidsfordel­ing. I 1970 overtok fylkesmyndighetene eierskap og budsjettansvar for alle syke­- hus innenfor deres områder, og erstattet en høyst variert og kompleks eierskaps­- struktur lokalt. Søster Andrea Kampshoff, leder for St. Josephsøstrene i Norge tidlig på 1970-tallet, kommenterer det slik i en samtale med meg: «Vi var heldige som var i stand til å selge våre sykehus som sykehus i løpet av en 20 års periode.» Andre kongregasjoner var også klar over at tiden med katolske sykehus i Norge var over. Katolske sykehus var en viktig del av vårt helsevesen i mer enn hundre år. Paradokset er at den velferdsstaten som søstrene bidro til å skape gjennom sine sykehus til slutt gjorde disse institu­- sjonene overflødige. Dette var selvsagt smertelig for mange, men selv uten den nye sykehusloven med raskt stigende utgifter og mangel på kvalifisert personale blant søstrene selv, var det bare et tidsspørsmål før hele prosjektet ville ha falt sammen. Den nye sykehusloven synkroniserte tiden – 1970-årene – med reduksjoner og nedleggelse. I 1984 – da driften av Florida Sykehus i Bergen ble overtatt av fylket – var de katolske sykehusenes fartstid i Norge definitivt over. Langt fra å sko seg på offentlige midler, men «som flittige maur hadde de katolske søstre drevet sine sykehus, uten annen lønn enn kost og losji»6. Men la oss ikke helt overse den ­aktuelle situasjon: Fortsatt finnes det ordenssøstre i vårt land. Sammenlikner vi med perioden som her har vært i fokus, er deres antall blitt ytterligere og drastisk redusert. Omkring 140 i tallet. Mens det omfattende samfunnsarbeid har avtatt blant ordenssøstrene, er det mer spesifikt «klosterlige» blitt aksentuert: liturgi, bønn, stillhet og liv i fellesskap. Mange søker mot klosterfellesskapene, ikke for selv å slutte seg til dem, men for åndelig fornyelse, ro og kanskje veiledning. Klostrene fremstår mer og mer som en slags ­«åndelige hospitaler» som, i likhet med det eldre katolske sykehustilbud, frekventeres på tvers av konfesjonelle grenser.

Foto: Harstad Tidende 1980 (Fotograf: Seve)

KILDER OG LITTERATUR

Hubbard, William, «Essay Review: Public Health in Norway 1603–2003», i Medical History 2006, 50, s. 116. Johansen, Otto: Øyelegekunstens historie i Norge, Oslo 1980. Malchau, Susanne and Nilsen, ­Else-Britt, «Appendix. Tables and Figures» i Yvonne Maria Werner (red.), Nuns and Sisters in the Nordic Countries after the Reformation (Uppsala: Studio Missionalis Svecana XC 2004), s. 419-36. Malchau, Susanne, Nursing Sisters’ Contribution to the Danish Welfare Model Forelesning (Indiana, USA: ­University of Notre Dame 2007-06-25). Nilsen, Else-Britt, Nonner i storm og stille (Oslo: Solum 2001). Schiøtz, Aina, Folkets helse – landets styrke 1850-2003 (Oslo: Universitetsforlaget 2003). Schiøtz, Aina, «De frivillige organisasjonene og helsebyggeriet i Norge» i Rom for helse (Oslo: Helse og omsorgsdepartementet 2012). •

Referanser:

  1. St Olav 1964, s. 220.
  2. Her er jeg på linje med Susanne ­Malchau i hennes evaluering av de ­katolske sykehus i Danmark. Malchau 2007.
  3. Nilsen/Malchau 2004, p. 434.
  4. Referert fra Aina Schiøtz 2012.
  5. For dette avsnittet jf. Hubbard 2006.
  6. Johansen 1978, s. 228.