Legene er imot fritt behandlingsvalg for ruspasienter – Brukerne er for

Argumentene mot fritt behandlingsvalg er at pasientene ikke kan få økt valgfrihet ettersom a: helseforetakene trenger pengene de inn­ringer, og b: pasientenes «komplekse lidelser» som ikke håndterer denne formen for valgfrihet.Vi er opptatt av kvalitet, kapasitet og klientmatching. Brukerne står på lange ventelister for behandling mange steder på feltet. Andre steder er det kortere ventelister. Dette er steder med svært dårlig kvalitet. Ofte i offentlig sektor. Høy fagkompetanse til tross. Så og så mange helse­spesialister gir -merkelig nok- ikke bedre rusbehandling. Det å vente på behandling innebærer ofte at man man er i en dyp krise med fare for sin fysiske og psykiske helse, samt tap av sosiale relasjoner. Det er viktig at man får den behandlingen man trenger, og som man mener at man trenger, når man trenger den. Dette er viktigere enn at en klinikk skal beholde pasienter som gjerne ville valgt noe annet om de kunne. Å tviholde på pasienter i lite egnede tiltak for å sikre kapital til egne tjen- ester og forskning, er en objektifisering av brukerne RIO ikke kan slutte opp om. Vi må tenke på brukerne. Det er uenighet om hva som er god kvalitet på rusfeltet. Rusbehandlingstjenestene ble en del av spesialisthelsetjenesten etter rusreformen i 2004. Noe ble bedre og noe ble dårligere. Blant annet fikk vi noen steder et enda mer markant skille mellom behandling og rehabilitering (som når Veksthuset stengte ettervernboligene sine). Noe vi i beste fall synes er uheldig og i verste fall fatalt, for dem det gjelder. Andre steder igjen fikk man «top-down» kriterier for kvalitet som ikke hevet kvaliteten. I enkelte tilfeller har det svekket tjenestene. Dette har for ­eksempel vært krav om å ha så og så mange sykepleiere og så og så stor prosentandel lege eller psykiater ved tjenester. Tjenester med et kulturelt grunnlag som var en reaksjon mot den diagnostiske kulturen man fant i klinikkene. Noen helseforetak har tatt tilbake den psykiatriske praksisen med låste dører, overvåkede «luftinger» og uniformer som symboliserer rang. Dette kommer i tillegg til randomiserte urinprøver. Kontrollregimer til tross, forekommer det mye rusing og dødtid inne på disse stedene. Brukerne klager ofte til oss. Ved flere anledninger har vi spurt om ikke disse tjenestene med hell kan avvikles. Enkelte terapeutiske samfunn har ikke råd til å ansette tidligere brukere ettersom kravene om «tverrfaglig bemanning» gjør at man ikke har råd til dette innenfor prisen man må konkurrere om. Fritt behandlingsvalg, med løsere kriterier, vil kunne gjøre at tjenestene kan få et friere faglig handlingsrom. Dette kan gjøre feltet mer kreativt. Kreativitet og kultur er begreper som aldri nevnes i en anskaffelse, og som vanskelig kan måles. For den som er i behandling har det faktisk alt å si. At tjenester kan bygge ut kapasiteten sin med færre strenge kriterier kan løsne litt på disiplineringsverktøyene til de regionale foretakene.

Argumentet til legeforeningen, de andre profesjonsforbundene og Arbeider­partiet om at pasienter vil rase ut av den offentlige sykehusramma og over til de private, er følgelig et argument vi ser som positivt all den tid brukerne har muligheten til å velge gode tjenester. Det er for øvrig mest sannsynlig at resultatet blir at de ­etablerte ideelle tjenestene får en mer «elastisk» kapasitet enn at selskaper som Humana skal slå seg stort opp på langtids døgnbehandling. Trolig vil det ikke være noen stor endring i et kjent tilbud til en kjent brukergruppe. Legeforeningen mener fagfeltet går mot en dreining fra døgn til dag, og at man derfor ikke burde fase inn FBV i døgnbehandlingen av ruspasienter. Her er vi helt uenige. Brukere som står inntil 40 uker i kø ved enkelte tjenester undergraver dette argumentet på egenhånd. Uansett vil man etter all sannsynlighet nå et naturlig kapasitetstak. Poenget er jo å få bort køene. Enkelte helseforetak besluttet å redusere antall døgninnleggelser med 50 prosent, basert på «epidemiologiske utredninger og sammenligninger». Dette gjør de i tillegg til å favorisere sine egne tjenester ettersom det å sende en bruker til en privat tjeneste betyr krav om del-finansiering som går utover sykehusets eget budsjett. Yrkes­etikken sier ofte at man skal være lojal til den svake part. Vi opplever ikke at dette er det vi ser i praksis. Å gi makten til brukeren i valg av behandling er et skritt i riktig retning. Det finnes helt klart utfordringer med fritt behandlingsvalg, men vi er ikke enige i de rådende argumentene som går imot. Ingen interessekonflikter oppgitt. •