Nyttig hjelp eller fløteskumming?

Med bakgrunn i det offentlige – er det noe du savner på den private arena? Enten som lege eller leder?
De offentlige helseforetakene har det totale pasientansvaret og ansvaret for forskning og utdanning. Selv om vi prøver å få en stadig bredere rolle og også få delta i utdanning av helsepersonell (særlig spesialistutdanning av leger), er vi private små og med snevrere ansvarsområde. Dette ansvaret er viktig, givende og krevende, uansett hvilken rolle man har i en offentlig organisasjon og jeg lærte mye som jeg har glede av som leder. Som leder savner jeg av og til den direkte pasientkontakten, men i den rollen jeg har som leder i det private, føler jeg at jeg får brukt legekompetansen min hver dag, bare på en annen måte.

Strømlinjeform og effektivisering er det privates styrke – kan det overdrives i den grad at det er med på å skape behov og dermed økt forbruk av helsetjenester? Jeg ser det ikke som et problem at vi utvikler innovative og gode løsninger som effektiviserer helsetjenestene. Det privates viktigste rolle å drive med innovasjon innen tjenesteyting, noe som kommer både pasienter og helsefore­takene til gode. Vi lever av kvalitet og omdømme, og indikasjonsstilling for operasjon er en faglig vurdering som hver enkelt lege gjør. Alle våre leger har jobbet i det offentlige, og noen av dem jobber både offentlig og privat. De endrer ikke faglig vurdering fordi de går inn døren på et privat sykehus.

Private sykehus er attraktive arbeidsplasser for mange leger allerede. Med et økende privat helsemarked – er det en fare for at det private vil drenere det offentlige for nødvendig personell? Private sykehus utgjør ca 2 % av spesialisthelsetjenesten i Norge, og det er ingen grunn til å tro at vi vil bli en stor del av helsevesenet, uansett politisk regime. Dette faktum alene minimerer problemstillingen. Med en så liten privat sektor er det vel heller et problem at det nærmest er monopol på arbeidsgiversiden. Det burde vært mer konkurranse om knapphetsressursen helsepersonell; det ville sannsynligvis gitt leger og annet helsepersonell mer innflytelse på tjenesteyting og hvordan man bruker arbeidstiden sin. I tillegg er det viktig at private sykehus har særlig fokus på utvikling av tjeneste­yting med god logistikk og optimal bruk av legens tid, vil vi generelt kunne få mer pasientrettet arbeid ut av et legeårsverk.

«Diagnosepakker ved kreft» kan være et eksempel på at det private kan stimulere til endring i det offentlige. Kan det også «tvinge» det offentlige til overdrevet fokus på enkelte diagnoser og dermed en ubalansert fordeling av knappe ressurser? Da tror jeg man overdriver vår påvirkningskraft på prioriteringene i norsk helsevesen. Når vi oppretter nye tilbud og utvikler dem, er det med bakgrunn i udekkede behov og/eller at det offentlige ønsker vår bistand og utlyser anbud på helsetjenester. Vårt ønske er å være en samarbeidspartner og et innovativt supplement til det offent­lige. Flaskehalsene er reelle, og en betydelig andel av pasientene kommer til oss via helseforsikring eller betaler av egen lomme for tjenester de skulle hatt i offentlig helsevesen, men synes at ventetiden blir for lang.

Privatsykehus kan ikke stå for «tunge pasientforløp». Myndighetene inviterer til bruk av private tjenester, men burde da sørge for en betydelig grad av «styring» – slik at det private nettopp kommer inn og avlaster der det offentlige har behov? Noen mener det private i stor grad ­mæler sin egen kake og sender komplikasjonene til det offentlige? Vi vil gjerne ta på oss såkalte tunge pasientforløp, og vi ønsker å ta i mot både akutte tilfeller og kronikere. Vi oppretter gjerne akuttmottak og kan drive større sykehus med alle typer avdelinger for det offentlige, slik vi gjør i Sverige. I Aleris har vi alltid vært tydelige på at vi ønsker styring via mer langsiktige og omfattende avtaler og strengere kvalitetskrav. Dette er noe alle vil tjene på. Vi har imidlertid ikke blitt gitt anledning til dette så langt. Det er de Regionale Helseforetakene som definerer våre oppdrag via anbud, og vi er gjennom disse forpliktet til å ivareta egne komplikasjoner så langt det er medisinsk forsvarlig. Det gjør vi også, men kortvarige, dagkirurgiske oppdrag innbefatter ikke drift av intensivavdelinger, så i sjeldne tilfeller må vi legge inn pasienter på offentlige sykehus. Dette er i henhold til avtalen med RHF-et. Nettopp ønsket om å bidra mer innen de store og komplekse helseutfordringene er bakgrunnen for at vi startet Nordens eneste private Kreftsenter, hvor vi har hatt en enorm ­økning i antall pasienter, – også henvist fra det offentlige.

Du er engasjert og optimistisk i forhold til et samarbeid mellom offentlig og privat – også når det gjelder utdanning, men hvor langt unna er det at man får til en forpliktende organisering av ­diagnostikk, behandling, forskning og utdanning – tror du? Det helhetlige og overordnede ansvaret for pasienten ligger hos det offentlige. Jeg tror likevel at vi ikke er så forskjellige som enkelte skal ha det til, og at vi har gode forutsetninger og felles interesser i å komme frem til et mer forpliktende samarbeid. Jeg er altså optimistisk, samtidig som jeg ønsker at denne prosessen kunne gå raskere. Vår erfaring, og tilbake­meldingene fra helseforetakene, er at samarbeidet fra pakkeforløpene på kreft fungerer veldig godt. Vi ser også at samarbeidet mellom helseforetaket og oss glir lettere og lettere over tid, særlig fordi fagfolkene har etablert gode samarbeidsrutiner. Private kan altså bistå i pasientforløp styrt av det offentlige, også på kompliserte om­råder som kreftutredning. Det er noe vi ønsker å bidra med på flere områder. Det avgjørende er at vi får formalisert samarbeidet mellom offentlige og private helseforetak bedre enn i dag. Jeg mener vi må få organiseringen av diagnostikk, behandling og FoU inn i avtalene. Da beholder det offentlige pasientansvaret, kontroll med ressurs­ene og styringen med hovedprioriter­ingene, mens de private kan bidra på en best mulig måte med vår innovasjonskraft. Og til slutt: det er over­modent å ta i bruk private sykehus innen spesialistutdanning på en rekke kirurgiske områder, både med bakgrunn i store pasientvolumer og for å få innblikk i nytenkning innen logistikk og bruk av knapphetsressursen legene utgjør! •

Foto: Aleris.no