Offentlig-privat, symbiose eller snylting?

Overlegeforeningen har alltid vært talerør for et sterkt offentlig helsevesen som sikrer alle innbyggere, ikke minst de svakeste som ikke kan betale. Vårt hovedfokus er fortsatt et behov for styrking av det offentlige. Høy ­beleggsprosent og mange andre faktorer viser at vi langt fra er i mål. Men de private er kommet for å bli.

Av Overlegeforeningens leder Jon Helle

Hva som er «privat», er også et spørsmål. Sykehus som Haraldsplass, Diakonhjemmet og Lovisenberg er private, ideelle, og samtidig helt sentrale deler av det offentlige. Men deres formelle posisjon gir fordeler og muligheter som andre sykehus kan lære av. Noen av våre medlemmer går over i «det private», f.eks. som avtalespesialister. Ingen stiller spørsmål ved betydning av disse for kvalitet og kapasitet i spesialisthelsetjenesten. Fastlegeordningen er også en svært velfungerende ordning. Det er da heller ikke disse ordningene som skaper størst debatt. Private tilbydere, fritt behandlingsvalg osv. skaper en dynamikk, på godt og vondt. Overlegeforeningen skal bidra til at dette blir mest på godt. Det betyr at de private aktører er supplement og kan være et korrektiv. Hvis mange nøkkelpersoner skulle forsvinne ut til private, er det et varsko for eier av norsk sykehus, Helseministeren. Og skulle vi få en utvikling av to-delt helsevesen der det kan stilles alvorlige spørsmål om likeverdig rett til nød­vendig helsetjeneste, ja da må kursen korrigeres. Bildet er ikke svart-hvitt, ei heller bare rødt-blått. Ofs innspill til arbeidet med Dnlfs policynotat mener jeg gjenspeiler et reflektert og balansert syn på saken.

Ofs interne høringssuttalelse til Dnlf i saken:

Forslag til nytt policynotat – Offentlig og privat helsetjeneste

Utkastet til policynotat oppfattes som vanskelig tilgjengelig både fordi det er for ordrikt og for lite poengtert og strukturert. Of mener derfor at utkastet bør omarbeides vesentlig. Hovedpoenget – sett med Ofs øyne – må være å styrke den offentlige helsetjeneste, slik at den er bærebjelken i det norske helsevesenet. Et privat helse- tilbud bør fungere som supplement og som korrektiv til det offentlige. Of understreker imidlertid at det er ytterst viktig med et slikt korrektiv og at en monopolsituasjon ikke er heldig. Like viktig som å styrke det offent­lige helsevesenet, er å ikke tappe det for resurser herunder fagfolk. Det er bare én «pool» spesialister, hvor alle som hovedregel er utdannet og spesialisert i det offentlige – det må være attraktivt å arbeide i det offentlige. Tyngdekraften må virke i den retning og ikke motsatt. Det må presiseres i policynotatet at kapasitetsproblemer ikke løses ved å flytte midler fra det offentlige til det private helsevesen. Politikernes ambisjoner for det offentlige helsevesenet er, for tiden, langt høyere enn de ­midler som stilles til disposisjon. Det totale helsebudsjettet må derfor økes betydelig. Det private er ingen erstatning for det offentlige helsevesen. Dette bør etter Ofs mening fremkomme ­tydeligere. Of frykter at det utvikler seg et klart todelt helsevesen og at det offentlige på den måten undergraves og trues. Det offentlige kan fort forvitres og solidaritetstanken som ligger til grunn for vårt nåværende helsevesen kan fort forsvinne. Of mener at setningen etter kulepunkt 2 «En kvalitetsorientert og bære­kraftig offentlig helsetjeneste for­utsetter at vi nyttiggjør kompetanse og kapasitet også fra private helsetil­bydere» kan fjernes uten at policyno­tatet svekkes. •